Forsker, formidler og fotograf

Av GRETE HANSEN, journalist

Utstillingen på Galleri H12 ble pakket ned for bare et par dager siden da Bioingeniøren intervjuet Kristin Risa. Det var hennes første separatutstilling.

- Fornøyd?

- Veldig! Jeg er stolt av å kunne vise frem bildene mine og det var en spesiell opplevelse å se dem i stort format på hvite vegger. På grunn av korona og smittetopp er det ikke så mange som går på utstilling, men jeg fikk da solgt noen bilder.

- Ja, for du lager morsomme og surrealistiske bilder med klare og vakre farger. På bildet av deg selv fra åpningen (se foto over, red.anm.) er det et landskapsmotiv til venstre og en jente med fletter på høyre side. Hvordan jobber du – og hva vil du uttrykke?

- Jeg ønsker å fortelle historier. Gjerne med humor. Jeg planlegger bildene nøye på forhånd; både hvordan de skal se ut, selve fotograferingen og redigeringen i etterkant. Bildet til venstre for meg, har jeg kalt for «Bumpy life». Det har noe vestnorsk over seg – og viser at livet kan være «humpete». Og det er det jo for mange nå. Det til høyre har jeg kalt «Sad with flying braids». Akkurat det har vært inspirasjon til et annet bilde som skal brukes i en informasjonsbrosjyre for diabetesregisteret til Noklus.

- Er du en veldig kreativ og idérik person?

- Jeg er vel det, men jeg viser det ikke så godt. Mange blir overrasket når de ser bildene, for jeg er ganske stillfaren og gjør ikke så mye ut av meg.

- Du har vært Bioingeniørens faste fotograf i Bergen noen år. Så du gjør mer enn kunstfotografi?

- Jeg ser på meg selv som kunstfotograf, men jeg bruker visuell kommunikasjon i jobben som bioingeniør også, jeg tar for eksempel bilder og lager illustrasjoner til artikler som skal publiseres. Men Bioingeniøren er det eneste mediet jeg tar reportasjebilder for.

- Du er bioingeniør og molekylærbiolog og deltar i forskning på ME (myalgisk encefalopati) på Haukeland. Fortell!

- Jeg har faktisk permisjon fra den stillingen. Men ja, jeg har jobbet med forskning på ME i flere år – siden 2009. Jeg har blant annet hatt ansvar for biobank og blodprøvetaking. Før det jobbet jeg åtte år som bioingeniør på mikrobiologisk lab. Akkurat nå har jeg et engasjement på influensasenteret på Haukeland. Prosjektet er en influensastudie på barn mellom tre og ti år. Vi skal sammenlikne barns immunrespons med voksnes. Det kan nemlig være aktuelt å gi influensavaksine til barn, for eksempel hvis de har familiemedlemmer som er immunsupprimerte.

- Det må ha vært vanskelig å finne forsøkspersoner? Det er vel ikke mange barn som frivillig deltar i et prosjekt der de stadig blir tatt blodprøver av?

- Det har vært vanskelig, ja. Vi måtte gå ut i media, for dette er viktig forskning. Målet er å rekruttere 50 barn og vi begynner å nærme oss nå etter mye jobbing. Noen av barna trekker seg jo etter hvert, blant annet på grunn av blodprøvene.

- Har du en drøm om å fotografere på heltid?

- Nei, jeg trives med å gå inn og ut av rollene. Jeg liker dynamikken. Jeg er dessuten glad i jobben min på Haukeland og kommer nok til å fortsette med å fotografere kun på fritida.

- Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?

- Noe kreativt. Kanskje grafisk designer? Da jeg gikk på videregående hadde jeg ingen slike tanker, jeg var glad i biologi og realfag og startet først på landbrukshøgskolen, men fant ut at et helsefag var mer fristende.

- Når begynte du å fotografere?

- For ti år siden, da sønnen min var nyfødt. I stedet for å dra til fotograf, spleiset søsteren min og jeg på studioutstyr. Etter å ha tatt mange bilder av våre egne barn, begynte vi å ta bilder av andres. Jeg ble lei av babyfotografering etter hvert, men det var slik det startet.

- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?

- Som en sosial og omgjengelig medstudent som var med på alt, men som også var stillfaren. Jeg satte meg ikke på første benk, for å si det sånn. Faglig var jeg midt på treet.

- Hva jobber du med akkurat nå?

- Jeg har prosessert noen blodprøver på barneklinikken. Når intervjuet er ferdig, skal jeg fortsette med det.

- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du sagt?

- Jeg ville snakket om den pasientgruppa jeg har jobbet med i mange år – ME-pasienter. Det er en sykdom som er lite forstått, selv om det har blitt bedre de siste årene. De må få et bedre tilbud! Som det er nå, havner de mellom to stoler. Fastlegene har ikke noe å henvise til. Jeg ville oppfordret Kjerkol til å lage et senter for ME-pasienter. Et senter med masse fagkunnskap samlet.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til samfunnet åpner igjen. Til å reise. Jeg har ingen konkrete planer, men jeg har lenge hatt lyst til å ta med kameraet til Tokyo. Den voldsomme storbyfølelsen, med masse lys, liv og røre, tiltaler meg. Jeg regner med at det jeg finner i Tokyo er noe helt annet enn det jeg finner i Norge.

Se flere av Kristin Risas bilder på www.kristinrisa.org