Fotballingeniøren

Av HEIDI STRAND

- Hva fikk deg til å begynne med fotball?

- Storebroren min spilte allerede for Fossum, pappa var trener på samme lag, og på et tidspunkt var mamma også med. Så det var helt naturlig for meg også å starte.

- Du ikke bare startet, men fortsatte også ...?

- Ja, etter snart 21 år spiller jeg nå på det nest høyeste nivået i Norge, som er 1. divisjon. Nå spiller jeg for Odd kvinner, og det blir mye farting i helgene når seriekampene starter.

- Herrelaget heter jo ikke «Odd menn», det hadde vært morsomt. Heter laget ditt faktisk «Odd kvinner»?

- Ja, det gjør det. Men «kvinnefotball» er fotball, og vi tilhører toppfotballen i Norge.

- Er det tilfeldig at du endte opp som forsvarsspiller?

- Kanskje. Da jeg var yngre spilte jeg litt overalt, men etter hvert har kvalitetene satt seg. Jeg er høy, og jeg er sterk i overkroppen. Ved en hodeduell er det en fordel. Noen lavere spillere kan selvsagt ha bedre spenst, men det er ofte bra å være høy.

- Hva slags type angrepsspillere liker du ikke å møte?

- Det må være de som er veldig kvikke, og gode til å holde høy fart med ball. Jeg løper fort, men ikke med ball. I en sånn situasjon håper jeg en av medspillerne mine bryter inn.

- Fins det noen fellesnevner for fotball og bioingeniørfag?

- Lagspill og samarbeid med andre er i hvert fall noe fra fotballen som jeg tror vil bli nyttig på laben. Og så tror jeg det å kunne lese situasjoner, og å tenke systematisk og logisk favner begge områder. I fotballen blir man dessuten god på å motta konstruktive tilbakemeldinger fra andre.

- Du kom nylig tilbake til Norge etter et opphold i England. Hva gjorde du der?

- Jeg studerte til en master i bioteknologi i Portsmouth. På laben gjorde jeg forsøk med kyllingembryoer og elektroporering, og skulle undersøke rollen til transkripsjonsfaktoren NHLH1. Det var kjempespennende, og jeg håper jeg kan få jobbe med forskning igjen en gang i framtida. Og så spilte jeg litt fotball.

- Å spille fotball i England må jo være å ha det som plommen i egget?

- Ja, det koste jeg meg med. Nivået jeg spilte på var litt lavere enn her, men det var et fint miljø. Og så var det helt nødvendig å gjøre noe annet etter lange dager med lab og forelesninger.

- Hvordan skal du rekke å spille fotball på så høyt nivå, samtidig som du jobber i full stilling som bioingeniør?

- Det blir en kabal som skal gå opp, og jeg er forberedt på å sitte mye på toget framover. Jobben er i Tønsberg, fotballen i Skien og jeg bor i Larvik. Heldigvis skal jeg ikke starte med vakter på blodbanken riktig ennå.

- Hva står ditt hjerte nærmest, fotballen eller bioingeniørfaget?

- De stiller likt. Jeg har spilt fotball mye lenger enn jeg har vært bioingeniør, men jeg kommer sannsynligvis til å være bioingeniør mye lenger enn jeg kommer til å være fotballspiller.

- Hva ville du gjort hvis du ikke var bioingeniør?

- Jeg begynte faktisk på lærerutdanning og psykologi før jeg tok bioingeniørutdanninga, så det hadde kanskje vært å fortsette på en av dem. Eller kanskje noe innen kjemi.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Som opptatt! Jeg studerte ved Universitetet i Agder. Selv om jeg var til stede ved all undervisning, spilte jeg samtidig fotball i Amazon Grimstad, og var mye på trening. Jeg hadde mesteparten av det sosiale livet mitt i fotballen, men fikk noen få nære venner også under bioingeniørutdanninga.

- Hva arbeider du med akkurat nå?

- Nå har jeg akkurat begynt i ny jobb på blodbanken i Tønsberg. Her skal jeg tappe og intervjue
blodgivere, jobbe med komponentfremstilling og immunhematologi. Det er spennende.

- Du får ti minutter med helseminister Ingvild Kjerkol, hva ville du sagt?

- Jeg ville fortalt at bioingeniøryrket må belyses bedre, for mange aner virkelig ikke hva det er. Her om dagen ble jeg spurt om jeg var byggingeniør!

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Å gå på ski. Langrenn er mye mer sosialt enn slalåm, og det er ingenting som er mer avslappende og gøy.