Tekst og foto: Heidi Strand
Navn: Ida Folvik Adem
Alder: 32 år
Stilling: Spesialbioingeniør innen urinautomasjon på Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus
Aktuell fordi: Har vært fast skribent i spalten «Ytring» i Bioingeniøren i snart sju år.
- Hva liker du best med pasientkontakt?
- De gode møtene. Pasienter som sier at de håpet det skulle bli deg når du roper dem inn. Det er noe jeg ønsker alle skal få oppleve, særlig studentene i praksis.
- Hvorfor studentene spesielt?
- Fordi det virker motiverende. Mange av dem er så redd for å møte pasienter, og tør nesten ikke snakke med dem.
- Det er vel vanlig å være nervøs de første gangene…?
- Jo, men dette synes jeg de trenger å trene på. Jeg prøver å forklare dem at det handler om å møte noen sånn som du selv ønsker å bli møtt.
- Hvordan ønsker du å bli møtt?
- Som av mormor – den beste dama som noensinne har levd! Hun var veldig raus og inkluderende, og gav en lyst til å bli kjent med andre, og seg selv.
- Hvordan kjenner du deg selv?
- Jeg er veldig åpen og direkte, samtidig som jeg er litt sjenert og introvert. Jeg har sterke meninger, og kan bli veldig engasjert. Ikke at jeg liker å være sjef, men jeg er veldig glad i å ha kontroll.
- Hvordan arter det seg?
- På utdanninga lærte vi at man skal jobbe sånn at noen kan ta over for deg på kort varsel – det liker jeg!
- Hvordan traff bioingeniørutdanninga deg?
- Det var kjærlighet ved første stikk. Etter bare ei uke på studiet visste jeg at dette var 100 prosent riktig. Jeg skjønte tidlig den viktige koblinga mellom pasientene og teknologien.
- Hvordan var du som student?
- Jeg var engasjert, da også. Helt tilfeldig gikk jeg forbi en NITO-stand og tenkte at det så gøy ut. Det endte med at jeg ble leder for NITO-studentene på høgskolen. Men jeg var ikke alltid like ivrig på eksamenspugging.
- Hva visste du om bioingeniørfaget da du startet på studiet?
- Så å si ingenting. Jeg så etter fag jeg likte, og søkte dagen før fristen gikk ut.
- Har du studert noe annet enn bioingeniørfag, og i tilfelle hva?
- Ja, i to år studerte jeg midtøstenstudier med tyrkisk språk på Blindern for å få være med på tre måneders utveksling i Istanbul. Det var helt fantastisk! Det var et personlig valg fordi jeg er halvt tyrkisk.
- Apropos språk – du har tidligere skrevet om både kommunikasjon og studenter i Ytring-spalten. Hvordan bør man kommunisere med studenter?
- Jeg synes man bør møte dem på best mulig måte, så de ikke hopper av studiet. Og så tror jeg man lærer lettere av veiledere som er interessert og bruker en god porsjon pasjon.
- Hvordan veileder du selv studenter?
- Jeg er åpen og direkte, og prøver å forme dem litt. Jeg er nok ikke så pedagogisk, men tror jeg er god på å lese folk og situasjoner – og på å se røde flagg.
- Er det noen du skulle ønske du ikke hadde støtt på, og hvem?
- Ja, en truende pasient på jobben. Det skapte en eksplosjon av følelser og stress inni meg, men utad var jeg helt rolig. Kolleger fortalte etterpå at jeg håndterte det på en bra måte.
- Hvem er du ekstra glad for å ha truffet?
- Jeg skulle aldri ha hund eller mann, men så traff jeg en mann med hund – og det bare poppa! Nå er vi gift, venter barn og har akkurat kjøpt hus sammen.
- Hvem tror du at du møter i framtida?
- Leserne mine, hehe. Jeg gleder meg til å bli pensjonist, for da skal jeg bli bioingeniørenes Anne B. Ragde: Sitte på hytta med rødvinskartongen og skrive krim fra labmiljøet.
- Nå har du vært fast ytring-spaltist i Bioingeniøren siden 2018. Hva driver deg?
- Jeg skriver gjerne om temaer som jeg vil at bioingeniører skal tenke over mer, prate om og kommentere. Jeg skulle gjerne hatt mer respons.
- Hva opptar deg mer enn normalt?
- Urettferdighet i alle former gjør meg gal.
- Hva ville du gjort hvis du ikke var bioingeniør?
- Da ville jeg blitt obduksjonstekniker! Eller noe kreativt, som blomsterbinder eller tømrer.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Første dag på studiet satt vi i ring og skulle fortelle hvorfor vi ville bli bioingeniører. Jeg sa «Æ ælske blod!», og det tror jeg de fleste husker.
- Hva arbeider du med akkurat nå?
- Prøvetakinga på Rikshospitalet skal flytte inn i det gamle pasientbiblioteket, og jeg jobber med ROS-analysene. Dessuten holder jeg på å gro ferdig en baby.
- Du får ti minutter med helseminister Jan Christian Vestre. Hva ville du sagt?
- Jeg ville bedt han komme og hospitere i alle de helseyrkene han skal representere, for jeg føler at han ofte ikke aner hva han snakker om. Han må jo se hva vi står i for å kunne representere oss på best mulig måte.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Det blir kjempefint å feire jul i nytt hus i år, og endelig få plass til juletreet. Og så jeg gleder meg til å få ut denne ungen i januar en gang.
