Kommunebioingeniør søker likesinnet

Dermed er oppfordringen allerede gitt: Har du som leser dette en lignende stilling der ute i kommune-Norge et sted, så er det en bioingeniør i Sandnes som gjerne vil komme i kontakt med deg for å utveksle erfaringer.

Mandag 1. desember i fjor skrev Rogalands avis om stor festivitas i Sandnes. Ordføreren åpnet kommunens nye helsesenter – med 40 sengeplasser og masse medisinsk fagkunnskap samlet under samme tak. Til og med «egen bioingeniør», for å sitere lokalavisa.

Nevnte bioingeniør er selvsagt Peersen, som hadde begynt å leke med tanken på tidlig pensjonering fra jobben på Stavanger universitetssjukehus da stillingen på helsesenteret ble lyst ut.

«Dette er kanskje siste sjanse til å gjøre noe annet enn det jeg har drevet med før», tenkte 61-åringen, og takket ja til jobben.

- Du kaller deg kommunebioingeniør. Hvordan ser arbeidsdagene dine ut?

- Det er litt analysearbeid og prøvetaking, men så langt har opplæring av sykepleiere vært den viktigste oppgaven. Kommunen ønsker et godt, kvalitetssikret system rundt blodprøvetakingen. Jeg har ansvaret for helsesenteret, med korttidsavdeling og avdelinger for etterbehandling og rehabilitering, samt sju sykehjem. I tillegg har jeg planer om å følge opp prøvetakingen i hjemmetjenesten.

- Hva er forskjellen på deg og Noklus?

- Hovedforskjellen er vel at Noklus har en rådgivende funksjon, mens jeg kan si hvordan ting må og skal utføres.

- Hvordan trives du med å være «lærer»?

- Da jeg jobbet på sykehus, var jeg ikke så glad i å skulle lære opp andre bioingeniører. Kanskje fordi det ikke ble nok tid, rutinedriften skulle gå sin gang ved siden av. Nå er det annerledes. Det er kjekt å lære opp sykepleiere. De er lydhøre og ivrige – særlig når det gjelder praktisk prøvetaking.

- Hvilke erfaringer har du gjort deg så langt?

- Det er veldig forskjellige holdninger til blodprøver og prøvetaking ute på sykehjemmene. Det kan være mangelfull kunnskap om preanalytiske feil og kvalitetskontroll. Noen er rett og slett litt redde for å stikke. Men de utenlandske sykepleierne jeg møter har det ikke slik. De har lært om blodprøvetaking og er vant til at det er en sykepleieroppgave.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Opprinnelig ville jeg bli reseptar, men jeg kom ikke inn da jeg søkte. Så giftet jeg meg, fikk barn og flyttet til Stavanger. Da var ikke reseptarutdanning i Oslo noe alternativ lenger. På den tiden kunne man utdanne seg til fysiokjemiker i Stavanger. Det valgte jeg, og det viste seg at jeg hadde havnet på rett hylle.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Kanskje husker de at jeg var litt eldre, cirka 25, mens de fleste andre kom rett fra gymnaset. Ellers var vi vel ganske like, et kull med stille og flinke piker.

- Hvilke arbeidsoppgaver er du opptatt med akkurat nå?

- Jeg har tre prøver her som skal analyseres. Når det er gjort, skal jeg forberede opplæring i blodprøvetaking. Jeg skal ut på et nytt sykehjem, og vil gjøre noen endringer i opplegget mitt.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Stillingen jeg har er kommet for å bli, tror jeg. Det er stort behov for denne typen bioingeniørtjenester. Kanskje kan det til og med bli noen flere av oss? Det er et mål at folk skal bo hjemme så lenge som mulig, så det vil nok bli mer og mer prøvetaking i pasientenes hjem.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til at det skal bli sommer. Da skal jeg til Hellas sammen med en venninne. Den turen pleier vi å ta hvert år. Jeg skal også til Finland, sammen med moren og søsteren min.

Hvis du vil komme i kontakt med Jannecke Peersen er e-postadressen hennes jannecke.peersen@sandnes.kommune.no