Med kjærlighet for hematologi – og røde sko

Av GRETE HANSEN, journalist

- Jeg er veldig glad i jobben min og det kommer til å bli rart og vemodig å ikke skulle hit mer. Jobb og yrke er jo en stor del av identiteten, i hvert fall for meg. Jeg har dessuten en tankekrevende jobb – jeg må bruke hodet. Så nå må jeg finne på noe annet for å holde hjernen i vigør – kanskje jeg skal lære meg et nytt språk?

- Men du er bare 64, du kunne jobbet lenger?

- Mannen min ble pensjonist for et år siden og da tok jeg beslutningen om at neste år – da blir også jeg pensjonist.

- Hvilke planer har du – i tillegg til å lære språk?

- Jeg skal bli sprekere! Trene mer. Men det første prosjektet blir å flytte ut av et stort hus til leilighet. Det kommer til å ta sin tid.

- Det ble hematologi for deg! Hva er det med dette faget som er så fascinerende? Kunne det like gjerne blitt mikrobiologi?

- Nei, det kunne det ikke! Det er et eller annet med disse cellene …. Fremdeles må jeg og kollegene mine være frøken detektiv for å finne ut av enkelte prøver. Forholdet mitt til hematologi er et kjærlighetsforhold!

- Du har verken master eller doktorgrad, likevel blir du regnet som en nestor innen hematologi i Norge. Hvordan har du skaffet deg all denne kunnskapen?

- Jeg har lest mye faglitteratur og vært med på utrolig mange faglige møter, brukermøter og kongresser – både innen- og utenlands. Jeg har holdt foredrag på de fleste konferansene og møtene jeg har deltatt - og jeg har vært med på å skrive vitenskapelige artikler.

- Noe du er spesielt stolt av?

- Av at jeg fikk i gang automatisering av celletelling i spinalvæske. Apparatene var laget for å telle celler i blod, men jeg ville finne ut om det var mulig å bruke dem til spinalvæske også. Korrelasjonen var god og jeg kontaktet leverandøren av apparatet. Dermed startet de utviklingen av en egen spinalvæskekanal. For meg resulterte det også i to vitenskapelige artikler der jeg var hovedforfatter.

- Du har også vært leder med personalansvar i mange år. En kollega av deg sier at du er en svært god og omsorgsfull leder. Kjenner du deg igjen i det?

- Joda, jeg gjør det. Vi har et veldig godt arbeidsmiljø her – høyt under taket og hyggelig.

- Hva er det beste med å være leder? Og det verste?

- Det aller beste er nok samspillet med kollegene og at man som team får til mye. Men jobben kan være krevende, for personalets forventninger til å få innfridd ønsker, krav og rettigheter er høye. Det er ikke alltid mulig å innfri alt, og det kan være veldig utfordrende. Men jeg blir sjelden sint. Jeg hever stemmen cirka to ganger i året – og da blir det stille …

- Hva ville du gjort dersom du ikke ble bioingeniør?

- Jeg søkte utdanningene for næringsmiddelteknologi og kjemiingeniør, i tillegg til bioingeniørutdanningen. Jeg kom inn på alle tre, men valgte altså å bli bioingeniør. Det hang trolig sammen med at en person i nærmeste familie var alvorlig syk på den tiden. Jeg tenkte at jeg som bioingeniør kunne gjøre en forskjell – sånn rent medisinsk. Forventningene til yrket var nok litt for høye. Men - jeg kunne også ha jobbet i en helt annen bransje - i skobutikk. For jeg elsker sko! Særlig de røde.

- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?

- Som en pliktoppfyllende og flink student. Men det var jo de fleste på kullet mitt. De ville kanskje også sagt blid, omgjengelig og omsorgsfull.

- Hva holder du på med akkurat nå?

- Jeg lager ferieplan for de ansatte for høsten. Den må være klar før jeg forsvinner.

- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du sagt?

- Jeg ville snakket med henne om to ting. For det første skulle jeg fortalt henne - grundig - om hva bioingeniører driver med, jeg tror nemlig ikke hun vet det. Og så ville jeg snakket med henne om eldreomsorgen i Norge, for den er ikke god. Jeg er redd jeg ville trengt mye mer enn ti minutter.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til å sove litt lenger om morgenen, til ha å fri og tid til å reise - til å se mer av verden. Foreløpig har vi ingen konkrete planer, men det kan være alt fra Mauritius til Italia. Vi har dessuten to hytter i Trøndelag som jeg vil bruke mer tid på.

- Ingen gjesteopptreden på seksjon for hematologi?

- Jeg må muligens bidra litt i høst med omleggingen av et IT-system. Og det er det hyggelig å tenke på – for det er jo litt vemodig å skulle slutte. Jeg innrømmer det. Jeg kommer til å savne kollegene og hematologimiljøet i Norge.

PS. Etter intervjuet fikk Bioingeniøren en e-post fra Marthe Wedø Aune. På grunn av personalmangel i lederrekka skal hun jobbe i enda seks måneder og utsetter pensjonisttilværelsen til 1. januar 2024.