De fleste av sine yrkesaktive år arbeidet han for å utdanne fysiokjemikere (bioingeniører). Hans interessefelt var svært mangesidig, enten det gjaldt ammehjelp, intravenøs ernæring av spedbarn eller krigshistorie. Det er imidlertid laboratoriemedisinen som har bundet oss sammen.
Han var min lærer i apparatlære og elektronikk da jeg var student. Etter hvert ble vi kolleger. Han var rektor ved Statens fysiokjemikerskole ved Rikshospitalet i mer enn 20 år, fra 1970. Han var en faglig sterk leder med fremtidsvisjoner. Foruten å utdanne fysiokjemikere ville han lage en ettårig videreutdanning for den samme yrkesgruppen. Her var han en svært viktig pådriver, både på grunn av sin egen faglighet og fordi han hadde et enestående overblikk over fagets utvikling og muligheter. Et stort kontaktnett ved hospitalet gjorde også at vi fikk mye faglig drahjelp fra de ulike laboratoriedisiplinene.
I 1980 besluttet departementet at fysiokjemikerskolen på Rikshospitalet skulle fusjoneres med mikrobiologi, immunologi og patologi-utdanningen ved Folkehelseinstituttet, og det skulle opprettes en treårig bioingeniørutdanning. Omtrent samtidig ble fysiokjemikerutdanningen i Drammen også fusjonert med den på Rikshospitalet. Rektor, og pådriver for dette arbeidet, var Børresen. Det åpnet seg muligheter for flere samarbeidspartnere i dette arbeidet. Vi utvidet med samarbeid med blant annet Rettsmedisinsk institutt, for å bygge opp fagkompetanse innen DNA-teknologi.
Hans Christofer Børresen sluttet som rektor da utdanningen ble lagt til Bislett Høyskolesenter i 1992. Han fortsatte sitt virke som professor ved utdanningen. Det var alltid en fornøyelse, og en faglig utfordring, å samarbeide med ham. Jeg lyser fred over hans minne.
Aslaug Hafskjold
