Minneord: En pioner er gått bort

Etter artium fra reallinjen i 1942 begynte Sigrid på sykepleierskole på Ullevål Sykehus. Hun valgte skolen på Ullevål fordi hun ønsket å bli en faglig dyktig sykepleier, og på den tiden pekte Ullevål seg ut som et foregangssykehus innen utdanning av sykepleiere. Med interesse for matematikk og realfag ble yrkesvalget videre laboratoriesykepleier.

Mitt første møte med Sigrid var som elev ved fysiokjemikerskolen på Ullevål hvor hun underviste, i tillegg til å være skolens leder. Jeg opplevde henne som en myndig lærer som visste å sette seg i respekt. Senere jobbet jeg selv som lærer, med Sigrid som rektor. Da lærte jeg henne å kjenne som en real og rettferdig person med sans for humor. Som rektor forventet Sigrid skikkelig innsats både fra lærere og elever. Hun fulgte godt med.

Fra sykepleiere til laboratorieteknikere

Etter flere år som lærer fikk jeg anledning til å ta hovedfag og valgte å skrive om etableringen av Ullevålskolen. Sigrid var en viktig informant og hadde mye å fortelle. Hun fortalte meg blant annet om da hun selv var laboratorieelev på 1940 tallet. Som elev lærte hun om hvordan analysene skulle utføres, noe som den gang var ganske komplisert og tok lang tid. Men selv om hun spurte og var nysgjerrig på hvordan ting fungerte, fikk hun ikke ordentlige svar. «Gjør det du skal gjøre», var beskjeden hun fikk. Så det var neppe tilfeldig at Sigrid ble engasjert i utdanning av laboratoriesykepleiere.

Sammen med kollega Aud Vogt opprettet hun en utdanning for laboratoriesykepleiere på Ullevål som varte i ti år. Utviklingen innen laboratoriemedisinen gikk imidlertid raskt, og etter hvert var ett års videreutdanning for sykepleiere ikke tilstrekkelig. Samtidig gjorde sykepleiemangelen det vanskelig å rekruttere sykepleiere til laboratoriearbeid. Det ble behov for å utdanne laboratorieteknikere uten sykepleiebakgrunn til sykehuslaboratoriene.

Laboratoriesykepleierne på Ullevål sykehus var en sterk og selvstendig faggruppe. De hadde makt til å legge premissene for hvordan den nye utdanningen skulle utformes. De bestemte at laboratorieskolen skulle ha undervisning i alle laboratoriespesialitetene, samtidig som sykdomslære skulle være et viktig grunnlag.

En sterk og stolt fagperson

Skolen ble etablert i 1961 og Sigrid var den første som ble ansatt. I starten underviste hun i alle laboratoriefagene. For å få et skikkelig grunnlag hadde hun på forhånd hospitert på de forskjellige laboratoriene.

Sigrid tok ansvar og ledet skolen fra første stund, og selv om det måtte utkjempes noen kamper mot legestanden som ville ha styringen, fikk Sigrid til et godt samarbeid med leger innen alle laboratoriegrenene. Dette samarbeidet var veldig viktig for skolen.

Sigrid hadde en sterk personlighet og en stolthet som både gjaldt egen person og utdanningen hun ledet. Elevene skulle ikke bare bli flinke faglig, de skulle også oppdras til ordentlige og skikkelige yrkesutøvere. Sigrid fortalte om hvor interessant det var å få skape en skole og sette sitt preg på den. Da det på slutten av 1970-tallet ble bygget nytt laboratoriebygg på Ullevål, fikk fysiokjemikerskolen nye lokaler der. Sigrid var aktivt med på å utforme arkitekttegningene og hadde stor innflytelse på resultatet, som ble veldig bra, både for elever og ansatte.

Beholdt engasjementet livet ut

Sigrid ledet utdanningen på Ullevål i 28 år. Fra det var en toårig skole for medisinske laboratorieteknikere - så fysiokjemikerskole - og til slutt treårig høgskole for bioingeniører. Hun gikk av som rektor og over i pensjonistenes rekker i 1989. Etter det fortsatte hun å være engasjert og fulgte godt med på utviklingen i bioingeniørfaget. Hun var veldig opptatt av at bioingeniørene måtte ta ledelsen i eget fag og i utdanning av bioingeniører.

Ikke lenge etter Sigrids avgang ble skolen på Ullevål og skolen på Rikshospitalet slått sammen og flyttet til høgskolesenteret på Bislett, nå Høgskolen i Oslo og Akershus. Ullevålskolen var med dette historie. Men Ullevålsskolens tradisjon og ideer lever nok videre gjennom de mange hundre bioingeniører som fikk sin utdanning der.

Med Sigrid Rognlien har en viktig pioner innen bioingeniøryrket gått bort.

Turid Beck
Elev ved Ullevål Fysiokjemikerskole (1969-1971),
tidligere lærer ved Ullevål Bioingeniørhøgskole og høgskolelektor ved bioingeniørutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus

- - - - - - - - - - - - - - - - -

Bestemt, ambisiøs og med glimt i øyet

Med Sigrid Rognliens bortgang har vi mistet en foregangskvinne innen bioingeniørutdanningen i Norge.

I løpet av min periode som redaktør for tidsskriftet Bioingeniøren, og senere mens jeg skrev en bok om bioingeniørenes historie, har jeg hatt gleden av å snakke med Sigrid ved flere anledninger over en trettiårs periode.
Jeg husker første gang jeg skulle intervjue henne. Jeg ble rådet til å møte opp godt forberedt; dette var en streng og bestemt dame. Jeg møtte en kunnskapsrik, viljesterk kvinne som stilte høye krav, men som også ga alt for sine studenter og for fagfeltet hun hadde dedikert livet sitt til.

Det kunne ha vært annerledes.
Det var ikke sykepleier Sigrid drømte om å bli, hun som hadde realartium og en glødende interesse for teknologi og realfag. Med det var krig i Norge og behovet for sykepleiere var stort. Det var forventet at unge kvinner gjorde sin plikt, så i 1942 tok Sigrid fatt på en treårig sykepleieutdanning ved Ullevål sykehus, landets ledende innen utdanningen på den tid.
Heldigvis for Sigrid var laboratoriearbeid en viktig sykepleieroppgave den gang. Hun fant seg raskt til rette i laboratoriet; hun hadde funnet sin plass.

Fra kurs til treårig utdanning

Årene etter andre verdenskrig var starten på en eventyrlig utvikling innen de medisinske laboratoriene. Men en akutt mangel på helsepersonell gjorde det vanskelig å rekruttere sykepleiere til laboratoriene. Dessuten fikk laboratoriesykepleierne ingen organisert opplæring. De var ofte alene på laboratoriet uten annen hjelp enn en lærebok og hverandre. Det ville Sigrid gjøre noe med. Sammen med sykepleier Aud Vogt, innså hun at den skarve veiledning sykepleierne fikk, ikke var tilstrekkelig for å håndtere den enorme utviklingen innen laboratoriemedisin.

Med støtte fra Norsk sykepleierforbund og Oslo tekniske skole (OTS) organiserte de det første åttemåneders kurset for laboratoriesykepleiere i 1947. Kursene ble til en toårig utdanning for medisinske laboratorieteknikere i 1961, senere fysiokjemikere, og enda senere en treårig bioingeniørutdanning og til slutt dagens bachelor i bioingeniørfag.

Den første skolen på Ullevål var ikke mye å skryte av, elevene måtte nøye seg med kummerlige kjellerlokaler, men Sigrid var vant til å få det som hun ville, og med tiden kunne utdanningen flytte inn i flotte nye lokaler.

Forkjemper for en stolt og selvstendig profesjon

Som rektor hadde hun høye forventninger til sine studenter. Kleskravene var nøye – det går rykter om oppstilling om morgenen, inspeksjon av negler og hender og måling av skjørtelengder. Med bakgrunn som sykepleier var det naturlig for henne å minne elevene om at bak hver prøve var en sårbar pasient. Et raskt og presist prøvesvar kunne bety forskjellen mellom liv og død.

Sigrid var en bestemt dame, med glimt i øyet og med ambisjoner på sine studenters vegne. Hun minnet dem på – de fleste av dem kvinner – at for jenter kom utdanning først. Ekteskap og barn kunne man vente med, for laboratoriene trengte dem.

Med Sigrid Rognliens bortgang har bioingeniørene mistet en av hovedarkitektene bak dagens bioingeniørutdanning og en forkjemper for en stolt og selvstendig profesjon.

Patricia Ann Melsom, seniorrådgiver i NITO Bioingeniørfaglig institutt