Tett på: Ada Mørk Jacobsen
Alder: 62 år
Stilling: Seksjonsleder ved avdeling for laboratoriemedisin på Ringerike sykehus.
Tekst og foto: Heidi Strand
- Hva har skjedd på laben på Ringerike sykehus den siste tida?
- Vi har fått ny analysehall med mange nye instrumenter, ny mellomvare og automasjon. Nå er nesten alt på plass. Det er det beste av det beste, og vi er kjempefornøyde!
- Hvorfor er automasjon viktig for dere?
- Fordi det hever kvaliteten og frigjør hender. Også mindre sykehus har nytte av automasjon. Se bare på avpipettering, som er en kjempestor feilkilde når det gjøres manuelt.
- Apropos manuelt arbeid, - hvordan gikk det med labarbeidet underveis?
- Vi gjennomlevde seks måneder med manuell drift. Det var bøygen! Vi snakker om midlertidig plasserte stand alone-instrumenter, sentrifugering i gangen, og ja, noe manuell pipettering. Nå drifter vi med høy kvalitet og avansert automasjon.
- Hvordan har selve ombygginga gått?
- Bra, men en stund vassa vi i håndverkere. Det var krevende med stadige endringer på laben samtidig som vi hadde full drift. De 35 ansatte skulle også ivaretas og informeres underveis, derfor satte vi en tavle med enkel og god informasjon ved inngangen.
- Hva krevde prosjektet av deg som du ikke har gjort før?
- Jeg fikk blant annet tegne halve laben. Det ble ikke akkurat som tegnet av Snøhetta, men løsningen fungerer og ble bra. Nå har vi blant annet valideringsrom og sentrifugerom. Og alt er lydtett!
- Hvordan har de ansatte holdt motet oppe?
- De har vært helt enestående positive, og det gikk det faktisk litt sport i, bokstavelig talt.
- Hvordan da?
- Jo, vi arrangerte bowlingsmesterskap i den tomme analysehallen da bygningsarbeidene var ferdig, og hadde dart-konkurranse da Cobas pro’ene ble satt på plass. Og så klart masse god mat!
- Men ingen kake?
- Jo, mottoet vårt er at det aldri kan bli for mye kake. Vi feiret en skikkelig «barnebursdag» da de nye instrumentene kom.
- Jeg har hørt at du er god på å samle folk på fritida også, særlig rundt juletider…?
- Ja, hver høst samler vi hundre barn og unge for å øve inn musikalen «Et juleønske». Den settes opp på byscenen i Hønefoss, og er en forestilling i ekte Prøysen-stil med strikkegensere, kjelker og rekvisitter fra 50- og 60-tallet.
- Hvordan startet dette?
- Vi startet dette da familien flytta tilbake til Jevnaker og inn i barndomshjemmet mitt, i 2001. Det er et skikkelig familieprosjekt, som nå har vokst seg stort.
- Hvem i familien din er med?
- Dattera mi, Maria, har vært med siden hun var seks år. Nå er hun voksen, og skriver manuset for femte året på rad. I år har dessuten mitt yngste barnebarn fylt 5 år, og får være med og spille snøfnugg, pepperkake og mus sammen med de to eldre søstrene sine.
- Hva er din rolle?
- Jeg er musikalsk leder og dirigerer koret, som er et prosjektkor med håndplukkede sangere. I tillegg har jeg regi, og ansvar for kostymer og rekvisitter. Jeg er opptatt av kvalitet her også, så vi har proft orkester, lyd, lys og kulisser. Barna skal få være med på noe som er større enn dem selv.
- Hva handler «Et juleønske» om?
- Manuset varierer fra år til år, men budskapet bunner alltid i at jula er en kristen høytid. Ikke sjeldent ser jeg at det berører publikum, og noen ganger blir det mange tårer.
- Hvorfor er jula og denne forestillinga viktig for deg?
- Jeg veldig glad i jul, og har gode minner fra egen barndom. Jula er mye mer enn det materialistiske, med triste plastikknisser. Det er det viktig for meg å minne folk om.
- Er det å regissere teater sammenliknbart med å lede bioingeniører på laben?
-Ja, for man bruker personligheten sin når man leder. Jeg har vært på lederkurs, men bruker ikke lederteori bare for å bruke det. Det aller viktigste er å være ekte og bruke egne styrker i ledelse.
- Hva ville du gjort hvis du ikke var bioingeniør?
- Jeg kunne hatt en bruktbutikk, vært gartner eller drevet et boutiquehotell. Jeg kunne jobbet med musikk eller på Hadeland glassverk, der bestefaren min var glassblåser. Jeg klarer ikke si bare én ting, - det er jo så mye man vil!
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Jeg tror de husker meg som en blid skippertakstudent som gikk nynnende og syngende rundt. Og ikke som lysende skoleflink, men som kreativ og med et bredt nettverk.
- Hva arbeider du med akkurat nå?
- Nå forbereder jeg fase to i automasjonsprosjektet og planlegger når vi skal i gang med validering og opplæring. Men først skal koagulasjonsinstrumentet på bånd, og det kommer til å gå glatt!
- Du får ti minutter med helseminister Jan Christian Vestre, hva ville du sagt?
- Da ville jeg be han sikre utdanningskapasiteten, så vi har nok bioingeniører i framtida.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Det er høst – hva tror du? Jeg ser med skrekkblandet fryd fram til nok en oppsetning av «Et juleønske». Dette blir 24. gang.
