Nok av utfordringer å bryne seg på

Sammen med kolleger på hjerteavdelingen på UNN skal Larsen delta i oppbyggingen av hjertesenteret i Bodø. Men han har ikke lyst.

- Jeg er uenig i at det skal opprettes PCI-senter (PCI = perkutan koronar intervensjon, red.anm.) i Bodø. Jeg ser ikke nytten av det. Vi er et ganske lite senter ved UNN med sju hjerteleger som gjør utblokkinger og liknende og som deler et døgnkontinuerlig vaktskift. Skal vi dekke et senter i Bodø også blir belastningen svært stor.

- For det er foreslått at legene i Tromsø skal ambulere til Bodø?

- Ja, og hvis det blir løsningen sier jeg nei takk. Med tre barn har jeg ikke til hensikt å pendle mellom Tromsø og Bodø. Men vedtaket er fattet og det må vi forholde oss til. Jeg regner med at det er mer aktuelt at vi lærer opp leger som kan ta seg av dette på permanent basis i Bodø. Det skal jeg selvsagt bidra til.

- Jeg har lest at PCI-behandling bør gjøres innen 90 minutter etter et hjerteinfarkt. Er det mulig i Nord-Norge, med bare ett PCI-senter og så lange avstander?

- Dette gjelder større hjerteinfarkt. I dag løser vi det med trombolyse, som er en god behandling. Alle hjerteinfarktpasienter som ikke bor i nærheten av et PCI-senter får slik medikamentell trombolysebehandling før de sendes videre. Ved mindre infarkt skal pasienten uansett etter hvert overflyttes til et PCI-senter for utredning.

- Men hjertesenter blir det. For folk i Nordland – og styret i Helse Nord - er ikke enig med deg?

- Nei, og det er det jeg ikke forstår. Hva er gevinsten? Det skal brukes masse penger på noe som ikke gir helsemessig uttelling. Overlevelsen etter hjerteinfarkt i Helse Nord er allerede svært god – over landsgjennomsnittet – også i Nordland. Det er dessuten et dagsenter som er vedtatt for Bodø, men mange av de alvorlige infarktene skjer jo på kveld, natt og i helger.

- Du jobbet noen år som bioingeniør før du startet medisinstudiene. Har du med deg noe fra ditt tidligere yrke inn i det nye?

- Jeg jobbet cirka tre år som bioingeniør, blant annet på blodbankene i Oslo og Tromsø. Jeg har nok tatt med meg en større forståelse for riktig rekvirering av prøver – og for feilkilder og tolkning av svar.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Jeg ble litt lurt av yrkestittelen. Det hørtes mer interessant ut enn det jeg etter hvert fant ut at det var. Tittelen ga løfter om moderne apparatur og spennende analyser, men i realiteten ble det mest rutinearbeid.

- Og da må jeg også spørre; hvorfor ble du lege?

- Jeg ville ha mer å bryne meg på og en mer utfordrende jobb enn det bioingeniøryrket kunne gi. Samtidig ønsket jeg mer kontakt med pasientene enn bare blodprøvetaking. Da ble medisinerstudiet løsningen.

-Hvordan tror du studiekameratene fra bioingeniørutdanningen husker deg?

- Som en særing, ha – ha! Jeg håper jo at de ikke har vonde minner om meg. Jeg var ikke så frampå sosialt, men rent faglig hang jeg greit med – selv om jeg ikke leste så altfor mye.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- Akkurat nå steker jeg pannekaker. Jeg har fri og lager middag til de tre sønnene mine. Pannekaker er fast meny når mammaen ikke er hjemme, jeg er ikke flink til å lage mat.

- Ok, men hva hadde du gjort om du ikke hadde hatt fri?

- Da ville jeg sannsynligvis vært i gang med en utblokking sammen med et par sykepleiere. På en vanlig arbeidsdag behandler vi fem – seks pasienter. En dag i uka har jeg 24-timersvakt og da behandler jeg opp til ti pasienter.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Da håper jeg i hvert fall at det er mindre administrasjon. Det er alt for mye papirarbeid og for mange møter. Jeg vil først og fremst gjøre pasientrettet arbeid. Det er det jeg er utdannet til.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til sommeren! Det er fryktelig mye snø her i Tromsø nå. Jeg har et par jakthunder som skal luftes og trenes titt og ofte. Det er mye enklere og hyggeligere i sommerhalvåret.