Norsk bioingeniør ble kreftforsker i Australia

Det meste av Bente Talseth-Palmers forskning har foregått i varme, eviggrønne omgivelser på universitetet i den austalske byen Newcastle, 17 mil fra Sydney. Der tok hun mastergrad og doktorgrad, og der har hun deltatt i tallrike forskningsprosjekter. Det overordnede temaet har vært - og er - arvelig tykktarmskreft, eller HNPCC (hereditary non-polyposis colorectal cancer).

- Fem prosent av alle som får tykktarmskreft har HNPCC, og jeg leter etter nye gener som forårsaker slik kreft. De som er disponert risikerer å få kreft i ung alder, det er derfor viktig å identifisere dem tidlig for å kunne tilby kontroll – og dermed forhindre at de utvikler sykdom. Vi kjenner noen av genene som disponerer for HNPCC, men vi tror at det finnes flere.

- Hvorfor ble du forsker?

- Det var tilfeldig. Av ren eventyrlyst dro jeg til Island for å utføre bacheloroppgaven. Det var der jeg ble introdusert for forskning innen genetikk. Etter at jeg var ferdig utdannet bioingeniør, fikk jeg en stilling i Reykjavik som forskningsassistent. Dermed var det gjort. Det ble aldri en vanlig bioingeniørstilling på sykehus, slik jeg hadde planlagt.

- Men hvorfor Australia?

- Etter Island jobbet jeg to-tre år med forskning på Rikshospitalet. En dag skulle det sendes benmarg fra Rikshospitalet til en pasient i Sydney. Den måtte ha reisefølge og mange meldte seg, men jeg vant loddtrekningen. Jeg ble værende der noen dager og likte meg så godt at jeg like godt søkte på masterutdanning i genetisk veiledning - og flyttet ned. Det ble ikke så mye genetisk veiledning etter masteren, i stedet fikk jeg tilbud om å ta en doktorgrad innen kreftforskning.

- Og så ble du der i 12 år?

- Jeg traff mannen min - og fikk tre barn som nå er sju, to og ett år. I tillegg hadde jeg en god forskerjobb - jeg ble etablert! Men etter hvert begynte jeg å lengte mer og mer hjem, og i fjor kjøpte vi småbruket her i Isfjorden i Rauma kommune, der jeg kommer fra. Så nå skal vi prøve dette livet på Romsdals-kysten - i hvert fall de tre årene forskerstillingen varer. Jeg er så heldig at jeg kan fortsette forskningen min fra Australia på NTNU.

- I tillegg til å forske er du forskningsrådgiver i Helse Møre og Romsdal. Hva gir du råd om?

- Stort sett om søknader om forskningsmidler. Jeg er mentor for kommende doktorgradsstudenter som går på protokollkurs og gir råd til de som søker stipendiatstillinger. Er det behov, skal jeg også kunne hjelpe til mer direkte i forskningsprosjekter.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Jeg skulle egentlig bli sykepleier, men fikk ikke gode nok karakterer til å komme inn. I stedet tok jeg utdanning som apotektekniker. En dag – på apoteket – kom jeg over en avis med en artikkel om en bioingeniør. Dette er det riktige for meg, tenkte jeg, og dermed bar det nok en gang tilbake til videregående hvor jeg forbedret karakterene. I august 1997 begynte jeg på bioingeniørutdanningen i Trondheim.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Kanskje som en som måtte lese mye for å henge med. Jeg kunne lite kjemi på forhånd og særlig den generelle kjemien var hard å komme inn i. Men biokjemi ble faktisk yndlingsfaget mitt. De husker kanskje også at jeg var glad i å gå på ski.

- Hvilke oppgaver er du opptatt med akkurat nå?

- Mens ungene er i barnehage og på skole, sitter jeg på hjemmekontor og jobber med en forskningsartikkel. Målet er å få sendt første utkast til veilederen min i løpet av uka. Jeg må også jobbe med en søknad til en etisk komite i Australia. Slike søknader tar mye tid!

- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Jeg vet ikke hvor jeg er om ti år, men jeg er sikker på at jeg fremdeles forsker. Den største endringen er nok teknologien. Jeg håper det er blitt lettere å håndtere og tolke de store mengdene data vi sitter med etter sekvensering. Og så ser jeg for meg et gjennombrudd i min egen forskning. Håpet er å finne nye gener som forårsaker HNPCC. Det vil i tilfelle bety mye for de familiene som har mutasjoner i disse genene.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til våren! Sola skinner og snøen er så vidt begynt å smelte, så den er på vei. Dette er første våren i Norge siden jeg flyttet til Newcastle i Australia i 2003. Der er det nesten ikke forskjell på årstidene, derfor gleder jeg meg veldig over skiftningene her hjemme.