Nylig returnert fra Katmandu

«Vann» er stikkordet når Anne Kari Stephansen skal fortelle hva hun savnet aller mest under det ettårige oppholdet i Nepal: Vannklosett, varmtvann i dusjen, rent drikkevann, vann til å vaske seg selv og omgivelsene med.

- I Norge har vi prima toalettforhold og en vask på hvert et hjørne. Vi skjønner ikke hva mangel på vann kan bety før vi opplever det.

- Hvorfor reiste du til Nepal?

- Først og fremst av eventyrlyst. Jeg er veldig glad i å reise. Men det var også fordi jeg ønsket å bidra med noe i et fattig land. Jeg er jo superheldig som har fått oppleve både Nepal nå - og Tanzania tidligere - i jobbsammenheng.

- Fortell om jobben og arbeidsplassen!

- Jeg jobbet for Fredskorpset og det var meningen at jeg skulle være med på å bygge opp en blodbank på et barnesykehus, men det ble det ikke noe av. I stedet jobbet jeg på Røde Kors sin blodbank i Katmandu. Den opprinnelige blodbankbygningen raste sammen under det store jordskjelvet i 2015, da tre ansatte og åtte blodgivere omkom. Heldigvis hadde Røde Kors ferdigstilt en midlertidig blodbank i containere bare fem dager før skjelvet. Det var i de containerne jeg jobbet.

- Du tappet blodgivere?

- Det meste av arbeidstida handlet faktisk om kvalitetskontroll. Det var ledelsen på blodbanken som ville det sånn. Men det hendte jeg var med til mobile camper og tappet blodgivere på lørdager. Da kunne vi tappe opptil 500 poser på en ettermiddag. Nepalerne er mye flinkere enn oss nordmenn til å gi blod.

- Hva var det viktigste du fikk utrettet?

- I utgangspunktet var jeg en utvekslingsarbeider og skulle ikke være belærende, med mindre de lokale spurte meg om noe. Men jeg syntes det ble feil å ikke si noe om forhold jeg oppfattet som graverende. For eksempel sto det i prosedyrene at det skulle måles Hb av blodgiverne før tapping, men det var mangel på apparater og mange droppet det derfor. De sjekket i stedet fargen på givernes øyekrok. Jeg målte Hb helt ned til 7 i donorblod. Før jeg reiste hjem tok jeg initiativet til en enkel, kvalitativ Hb-måling med kobbersulfat. Det er jeg fornøyd med.

- Hvem var kollegene dine?

- Det var stort sett sykepleiere som tappet, mens bioingeniørene jobbet på laboratoriet. En bachelor i bioingeniørfag tok fire år. Altså lengre utdanning enn i Norge. Bioingeniørene på laboratoriet var inkluderende og hyggelige.

- Hvordan var det å komme hjem igjen?

- Deilig! Forrige gang jeg jobbet ute, i Tanzania, opplevde jeg det som absurd å komme hjem til avisoverskriften «Blir det nok smør til alle til jul?». Da lengtet jeg tilbake. Denne gangen følte jeg at jeg ikke strakk til. Det var så innmari mye som kunne vært utrettet, og så lite jeg fikk gjort.

- Kommer du til å dra tilbake?

- Det ser jeg ikke bort fra!

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Fordi jeg ikke hadde nok poeng til å komme inn på medisin. Bioingeniør var en reserveløsning, jeg får være ærlig nok til å innrømme det.

- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?

- Nei, det må gudene vite. Men de fra kullet som jeg fortsatt har kontakt med sier at de aldri kunne gjort som meg, reist langt av gårde til et fattig land og vært borte fra mann, barn, barnebarn og venner et helt år. Men, de ble ikke overrasket over at jeg gjorde det.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- Jeg jobber på flowcytometrilaboratoriet. Det vil si at vi blant annet identifiserer leukemier. Hittil i dag (tidlig formiddag, red. anm.) har jeg analysert én prøve med spørsmål om leukemi. Jeg kjørte den mot ett antistoffpanel. Hvis en slik prøve er negativ, tar den tre kvarter. Hvis jeg finner noe, må jeg sette opp flere paneler og da kan det ta timer. Prøven i dag tok bare tre kvarter.

- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Jeg tror det kommer til å bli vanlig å dyrke stamceller, i stedet for å høste pasientens egne. Det er fremdeles langt fram, men om ti år er det forhåpentligvis en realitet. Det vil i så fall være et stort framskritt for pasientene.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til lunsj! Jeg er innmari sulten. På litt lengre sikt gleder jeg meg til å reise sammen med en kollega til København nå i helgen. Der skal vi treffe felles venner og kanskje ta en tur på bluesklubb!