Savnet etikkbok, fikk være med å skrive den selv

- Hvorfor trenger bioingeniørutdanningene en egen lærebok i etikk?

- En slik bok har vært etterspurt fordi eksisterende etikkbøker gjerne har fokus på andre yrkesgrupper eller er mer generelle. Da kan ikke alltid studentene kjenne seg igjen i etiske utfordringer fra bioingeniørenes hverdag og yrkesutøvelse. Derfor har vi tidligere «klippet og limt» fra ulike bøker, og i tillegg brukt BFIs etikkhefte. Jeg gleder meg til å kunne bruke den nye boka i høstens undervisning.

- Strengt tatt så «tilhører» ikke boka bare bioingeniørene, den er også for radiografer. Hvorfor akkurat de to yrkesgruppene?

- Forlaget ville at boka skulle være aktuell for flere enn bare bioingeniører. I likhet med bioingeniørene tilhører radiografene et teknologisk helsefag og har ganske korte møter med pasienten. Derfor var de et naturlig valg.

- Boka heter «Profesjonsetikk for bioingeniørar og radiografar». Hva er forskjellen på profesjonsetikk og yrkesetikk?

- Alle yrker har en yrkesetikk, men alle yrker er ikke per definisjon profesjoner. Noe av det som kjennetegner en profesjon er at den har et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag, et samfunnsmandat med monopol på visse oppgaver og en autorisasjon. En profesjon er også kjennetegnet ved sine yrkesetiske retningslinjer. Profesjonsetikk er altså en systematisk refleksjon over etiske problemstillinger knyttet til profesjoner og profesjonsutøvelse.

- Det er over 40 år siden du selv tok fysiokjemikerutdanning, og 20 år siden du begynte å undervise. Hvordan skiller dagens studenter seg fra tidligere studenter?

- Vi var nok litt mer ydmyke som fysiokjemikerelever på 1970-tallet. Undervisningen var lagt opp etter “mester-svenn”-tankegangen, der det ble vist hvordan ting skulle gjøres. Nå er det fokus på medvirkning og studentenes rettigheter, og de blir oppfordret til å stille spørsmål ved hvorfor ting gjøres på bestemte måter. Samtidig må vi som underviser forberede dem på arbeidslivets realiteter, slik at de tåler å komme ut og møte “verden”. Jeg opplever at vi har flotte, engasjerte og kunnskapsrike studenter.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- En lærer på gymnaset tipset meg om at det var noe som het fysiokjemiker, og at det var et yrke som kombinerte realfag med det å “jobbe med mennesker”. Jeg søkte ved flere utdanningssteder og valgte skolen i Drammen fordi de svarte først. Den gang måtte man på intervju for å få studieplass. Jeg glemmer aldri mitt første møte med overlege Herbert Palmer. «Er det dette De vil da, frøken Aarhus?» spurte han, noe jeg andektig bekreftet. Undervisningen var svært praktisk rettet, med krav til praksis på sengeposter i forkant av studiet og pliktår på Drammen sykehus i etterkant. Vi skulle rett ut i jobb, i dag skal utdanningen også gi grunnlag for videre studier.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Jeg tror de vil huske meg som sosial, aktiv og omgjengelig. Jeg var glad i friluftsliv og spilte trompet i Jernbanens Musikkorps. Vi hadde en fin studietid og bygde vennskap for livet.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- Snart skal 55 førsteklassinger ut i en kort praksis hvor de lærer om blodprøvetaking og grunnleggende laboratoriefag, så akkurat i dag jobber jeg med å få plassert dem. Ellers er mine arbeidsoppgaver i vårsemesteret fordelt mellom koordinering og veiledning av bachelorprosjekt, litt undervisning og egen FoU-aktivitet.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Da har Høgskulen på Vestlandet blitt universitet. De ansatte har aktivitetsbaserte arbeidsplasser, med “free seating” og “clean desk”.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- At jeg får besøk av barnebarn fra Oslo i vinterferien. Jeg er også glad for at det går mot lysere tider. Våren på Vestlandet er fantastisk.