Sjef på gamle tomter

- Gratulerer med ny jobb. Hvorfor søkte du stillingen?

- Fordi jeg liker å kunne påvirke. I en så pass overordnet stilling er man først og fremst leder for ledere – og det er morsomt! Jeg søkte også fordi jeg kjenner Arendal sykehus godt – vi har en felles historie.

- Hvorfor ansettes det nå lokale direktører ved de tre sykehusene på Sørlandet?

- For å bli mer kostnadseffektive. Det er ingen hemmelighet at sykehuset har slitt med dårlig økonomi de siste årene. Men også for å skape ro. Det har vært en del uro rundt den strategien som styret har vedtatt.

- For eksempel at de ansatte i Arendal har vært misfornøyde med at oppgaver er blitt overført til Kristiansand?

- Det stemmer. En del oppgaver, både innen kirurgi og medisin, er overført. Det har skapt usikkerhet både blant innbyggerne og de ansatte. I Arendal har mange vært redde for at den døgnbemannede akuttkirurgien skulle forsvinne. Den nye helse- og sykehusplanen har roet akkurat det ned for Arendals vedkommende.

- Synes du styret har valgt en riktig strategi?

- Jeg skal forholde meg til den strategien som er besluttet, og den gjelder fram til 2017. Men det er neppe snakk om å overføre flere oppgaver til Kristiansand nå.

- Kommer bioingeniørene i Arendal til å merke at en bioingeniør har fått jobb som direktør? Har du et ekstra blikk mot laboratoriene?

- Jeg er jo bioingeniør - og fremdeles medlem av NITO BFI - så jeg håper og tror at de opplever at jeg ser dem. Jeg kjenner jo mange av bioingeniørene som jobber der. Men de blir faktisk ikke en del av mitt ansvarsområde. Laboratoriene skal – i motsetning til kirurgi og medisin - fremdeles ha tverrgående organisering. De er underlagt klinikksjef for medisinsk service ved Sørlandet sykehus, og ikke meg.

- Det er en stilling som du hadde fram til 2008. Da trakk du deg etter en strid med det radiologiske miljøet i Kristiansand. Hva skjedde?

- Vi hadde en diskusjon om forsvarlighet, tilgjengelighet og kvalitet som etter min mening burde vært tatt internt, men som ble løftet fram i media. Det var en snøball som begynte å rulle i så stor fart at jeg fant ut at eneste måten å stoppe den på, var å trekke meg. Etter det har jeg hatt samme type stilling ved Sykehuset i Vestfold, og der samarbeidet jeg godt med det radiologiske miljøet.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Jeg var på ferie med søsteren min i Italia og der traff vi en norsk fysiokjemiker, som det het den gang. Hun fortalte entusiastisk om jobben sin, og jeg ble nysgjerrig. Jeg hadde tatt reallinjen på gymnaset og var på utkikk etter et yrke i den retningen, så jeg undersøkte mer og ble overbevist.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Jeg tror ikke jeg skilte meg så mye ut at de husker meg for noe spesielt. Men han som satt ved siden av meg – i bakerste rekke – husker meg nok. Det var like før jeg fikk briller, og siden jeg hadde dårlig syn og ikke så alt på tavla, måtte jeg stadig be om å få lese notatene hans.

- Hvilke oppgaver er du opptatt med akkurat nå?

- På morgenkvisten har jeg snakket med Bygg- og eiendomsetaten i kommunen om sykehjemsituasjonen i Grimstad. Senere i dag skal jeg på et møte hvor vi skal diskutere hvordan kommunen skal ta imot enslige mindreårige asylsøkere.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- I kommunen eller på sykehuset? Jeg har faktisk et felles svar. Jeg tror en av de store endringene blir oppgavedelingen mellom sykehusene og kommunene. I Primærhelsemeldingen som nylig kom er det skissert mange oppgaver som skal overføres til kommunene, ikke minst innen rus og psykiatri. Skal det gå bra må samarbeidet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten bli tettere.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Selvsagt til å begynne i ny jobb, men akkurat nå er det besøk av barn og barnebarn som troner høyest. Og så håper jeg vi kan besøke svigerfamilien til datteren min senere i år. De bor på Korsika.