«Ulydige» bioingeniører er bra for barna

- Du har lenge vært opptatt av hvordan man kan gjøre prøvetakingen til en bedre opplevelse for barn som er redde. Hvor kommer engasjementet fra?

- Det skyldes ikke én bestemt episode, men at jeg har opplevd å sitte med en dårlig følelse etter prøvetakinger og tenke «hva har vi gjort?». Barn blir behandlet på måter vi ikke ville behandlet voksne. Hvis voksne sier nei blir det respektert, mens barn blir tvunget til å ta prøven. Det forverrer angsten deres for prøvetaking.

- Hva mener du med at bioingeniører godt kan bli mindre «lydige»?

- Hvis du ser at barnet du skal ta prøve av er livredd må du stoppe opp, selv om det er kø på poliklinikken og legen forventer svar. Du har et ansvar for å være barnets «advokat» og si ifra. Kontakt rekvirenten og hør om det er absolutt nødvendig å ta denne prøven akkurat nå. Min erfaring er at vi møter mye forståelse hos legene når vi forklarer hvorfor prøvetakingen bør vente litt, og ofte kan den det. Da kan man legge en plan for smertelindring og avledning. Hos oss på Rikshospitalet får de reddeste barna psykologhjelp og øver på prøvetakingssituasjonen før vi gjør det på ordentlig. Man må bruke tid, oppmuntre og gi belønning. Premier kan være så mangt, selv har jeg «gått planken» fra sjørøverskuta på sykehusets lekeplass etter at blodprøven var tatt.

- Hvor vanlig er maktbruk ved prøvetaking av barn?

- Jeg er redd det fortsatt er mye holding, fordi helsepersonell tenker at det ikke finnes alternativer. Foreldre har vist meg bilder av barn som er blitt holdt fast så hardt at det er blitt blåmerker. En annen ting som ikke er greit er avtalebrudd. Det er ødeleggende for tilliten hvis prøvetakeren har lovt barnet å vente og stikker likevel.

- Er det aldri greit å holde?

- Opplevelsen av å bli holdt fast mot sin vilje er skadelig, særlig når foreldrene er blitt bedt om å være med på å holde. Samtidig kan det være nødvendig å støtte en urolig arm. Men i stedet for å true med å holde fast, kan man være oppmuntrende og si at man skal hjelpe til med å støtte armen.

- Lystgass er i ferd med å bli et vanligere hjelpemiddel for å roe ned redde barn. Hva mener du om det?

- Her på Rikshospitalet har vi også begynt å bruke lystgass, og det er så gøy! Barna må tørre å puste i masken, men gassen har fantastisk effekt. De strekker ut armen og ligger og flirer mens vi tar prøver. Men det aller beste er selvsagt når de greier å jobbe seg gjennom frykten og ta blodprøver uten gass.

- Hvordan føles det når barnet greier å bekjempe angsten?

- Å få se hvor lykkelige de blir er én av grunnene til at jeg alltid gleder meg til å dra på jobb. Jeg husker blant annet ei jente i tenårene som hadde vært veldig redd. Da hun fikk til å bli tatt prøve av, var hun så glad at hun tok rørene med blod og sprang ut på gangen for å vise dem til faren som satt og ventet.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Fordi yrket lar meg kombinere realfag med å jobbe med mennesker, og fordi jeg synes det er spennende å se hvordan kroppen virker.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Som blid, pratsom og litt vimsete.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- Jeg har autorisert en medarbeider for å bruke blodgassinstrumenter. I den stillingen jeg nå har blir det mest administrativt arbeid. Men jeg blir fortsatt bedt om å komme ved vanskelige prøvetakinger. Jeg elsker å bli tilkalt til slike oppgaver.

- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Det skal bygges nye sykehusbygninger her, og jeg er redd for at et eget prøvetakingssted for barn skal bli rasjonalisert bort. Jeg håper det ikke skjer, vi trenger en egen enhet. Bioingeniøryrket blir nok mer og mer automatisert, og det er en tendens til at sykepleiere tar over blodprøvetakingen.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til å få nytt mikroskop til leukemiutredning, og til å se flere og flere barn få hjelp. Jeg vil gjerne jobbe i mange flere år, og blir faktisk litt provosert hvis jeg blir spurt om jeg skal slutte snart. Selv om jeg er 65, betyr ikke det at jeg har lyst til å bli pensjonist.