60 år som organisert yrkesgruppe

Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør

(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)

MANGE HUSKER NOK fortsatt BFIs store 50-årsjubileum i 2012. Men siden den gang er det gått ti år, og dermed har ti nye årskull med bioingeniører gått ut i yrkeslivet.

FOR Å FORSTÅ nåtiden, må man kunne noe om fortiden. Derfor er det viktig at også yngre bioingeniører kjenner profesjonens opphav, hvordan den har utviklet seg og hvordan fagforeningen – under skiftende navn og yrkestitler – har bidratt til at bioingeniørprofesjonen er det den er i dag.

DERFOR ER dette en utgave av Bioingeniøren som er preget av historien. Men vi har valgt å konsentrere oss om noen nøkkelhendelser- og personer: Kampen for at ikke bare leger skulle få lede de medisinske laboratoriene, personifisert ved daværende fagforeningsleder Ada Schreiner, og fusjonen med NITO i 1998 – som Marit Stykket så i havn.

DEN NYERE HISTORIEN gir vi en smakebit av i avskjedsintervjuet med Rita von der Fehr – hun gir seg nå som BFI-tillitsvalgt, etter seks år som nestleder og ni år som leder av fagstyret. Og i Tett på denne gangen møter leserne en foregangskvinne for alle bioingeniører som forsker: Professor emerita Ingebjørg Seljeflot, som snart trer av etter en forskerkarriere som begynte i 1982.

JA, HISTORIE ER VIKTIG. Men man skal ikke la seg binde av den. De yngre bioingeniørene bør kjenne den, men det er også de nye generasjonenes privilegium å tolke den, å ta med seg videre det som er verdifullt og legge til side tradisjoner og oppfatninger som ikke lenger er hensiktsmessige eller relevante.

SLIK OPPFYLLES BFIs visjon for bioingeniørene og faget: En yrkesgruppe i utvikling og en vitenskap for framtiden!