Å gi blod er ikke å utøve en rettighet, det er å gjøre andre en tjeneste

MEN DET ER en haug med tilstander, livshendelser, medisinbruk og så videre, som fører til at blodbanken vil si nei takk til en potensiell giver. Og noen ganger sammenfaller blodbankens definerte risikogrupper med grupper som ellers kan oppleve forskjellsbehandling og stigmatisering i samfunnet. Jevnlig fører det til sårede følelser, med tilhørende medieoppslag om at noen er «nektet å gi blod».

DET ER IKKE hyggelig å føle seg avvist. Og det er nok enda mindre hyggelig hvis man har opplevd diskriminering, og tenker at blodbanken sier nei på grunn av legning, hudfarge eller handikap.

MEN JEG TROR virkelig ikke at det sitter folk rundt om i Norges blodbanker og avviser motiverte givere basert på fordommer og vrangvilje. Derimot har blodbankenes bioingeniører, leger og sykepleiere plikt til å gjøre sitt ytterste for at det aldri glipper igjennom blod som kan skade mottakeren. Prisen for den sikkerheten er at potensielle givere kan oppleve reglene som urimelig strenge.

NYLIG PUBLISERTE vi en artikkel om at blodbankene takker nei til potensielle givere som er døve og kommuniserer via tolk. Diskrimineringsnemnda har behandlet en klage og gitt blodbanken medhold. «Det er lov å nekte døve å gi blod», skrev vi i artikkelen. Kanskje bør vi for fremtiden ikke bruke ord som «nekte» eller «avvise» i slike sammenhenger. Det høres så voldsomt ut, som om noe blir stjålet og rettigheter blir krenket.

Å GI BLOD er ikke å utøve en rettighet, det er å gjøre andre en tjeneste. Det må nødvendigvis skje på den andres premisser.