Alle kan bidra til kunnskapsløft og nytenkning – men det trengs ressurser, vilje og en plan

Av KAJA MARIENBORG, bioingeniør, Mikrobiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold

I år har det vært flere innlegg i Bioingeniøren om videreutdanning og mastergrader. Det er positivt med en slik debatt, og jeg tenker det er på høy tid.

Gro Jensen lanserte tanken om en femårig utdanning i Bioingeniøren 1. Det kan løse utfordringer i dagens utdanning, hvor pensum er så stort at de ulike fagområdene får lite dybde.

Samtidig er arbeidserfaring innen et fagområde etter fullført bachelorgrad verdifullt. Da har man en realkompetanse med seg i sekken hvis man skal studere videre. De mange laboratoriene i Norge har sine egne måter å gjøre ting på. Arbeidserfaringen kan være god å ha i en videreutdanning, hvor man møter andre som kan bidra til et nytt syn på rutiner og prosedyrer.

Debatten har så langt fokusert mye på master- og videreutdanning og tar opp noen viktige poenger. Tilsynelatende sitter løfter om kompetanseheving løst hos ledergruppene, samtidig mangler ressurser og en plan for bruk av kompetansehevingen.

Del «hverdagskunnskapen»

Merete Holth spør i Bioingeniøren 5 hvor det er blitt av den kritiske bioingeniøren? Det er et godt spørsmål, for hverdagen er blitt rammet inn av prosedyrer og avviksbehandling - slik at vurderingen av hver enkelt prøve faller bort.

Holth nevner også at for mange er det et stort skritt å skulle gå tilbake til skolebenken, og det er jeg enig i. Det er utfordrende å gå ut av det komfortable og møte den ukjente teknologien og studier med rak rygg. Kan man begynne med å gi utfordringer på arbeidsplassen? La de med mange års erfaring dele kunnskap med oss andre?

Vi kan gi mulighet til fordypning, og sette enkle mål som å holde en internundervisning eller et foredrag for en liten gruppe. Vi kan utøve kritisk tenkning ved å gjennomgå dagens metoder. Er en metode godt støttet i litteraturen - eller har vi bare alltid gjort det sånn?

Lag kompetanseplaner

Jeg har i mange år vært en forkjemper for synliggjøring av realkompetansen som ligger i de ulike faggruppene, og å gi mulighet til kompetanseheving for de som ønsker det. Som fast deltager på Høstkonferansen i mikrobiologi siden 2005, samt en rekke NITO-kurs, har jeg mange ganger sittet begeistret og tenkt over den fantastiske kunnskapen bioingeniører besitter.

Samtidig har jeg siden jeg var nyutdannet kun hatt et fåtall kolleger som er villige til å dele denne kunnskapen i åpne fora. Om vi ikke er villige til å dele kunnskapen vi opparbeider oss, er vi ikke da like langt?

Enkle, konkrete kompetanseplaner er et godt verktøy for kartlegging av den kompetansen avdelingen har, hvilken kompetanse som vil forsvinne på grunn av pensjonsavgang - og ikke minst hvilken kompetanse avdelingen mangler for å kunne være med og forme en ny teknologisk hverdag. Planene er et verktøy for ledere, i fellesskap med ansattgruppen, til å kartlegge behov og muligheter for individuell kompetanseheving slik at avdelingen når fremtidige mål.

Finn flere veier til ny kunnskap

Som nyutdannet, ambisiøs bioingeniør lagde jeg målplaner som ble nådd med god hjelp fra kolleger. Som fagansvarlig bioingeniør ble målplanene mer en kompetansehevingsplan for både bioingeniører og legegruppe i møte med nye resistente bakteriekloner.

Som seksjonsleder forsøkte jeg å implementere en kompetanseplan på seksjonen. Planen var enkel:

• Hva kan du?
• Hva vil du lære?
• Hvordan skal du lære det?
• Hvordan kan du bidra tilbake til avdelingen?

Målet var å kartlegge styrkene til ansattgruppen, enkeltpersoners ønske om videreutdanning, samsvar mellom ansattes og seksjonens kompetansebehov, og ikke minst kartlegge egeninnsats og realkompetanse som kunne brukes i forbindelse med lønnsoppgjøret.

Jeg skal ikke si at innføringen var en lett oppgave, samtidig fungerte den bra for en god del, og for meg var den et godt hjelpemiddel i kartlegging av seksjonens realkompetanse - for den var ikke liten!

Selv om det krevde mye av hele seksjonen kunne vi allerede første året se noen klare styrker, samt mangler som kunne legges frem som satsningsområder.

Det ble et gjensidig arbeid hvor det ble forsøkt å legge til rette for videreutdanning og kursdeltagelse, samtidig som de ansatte formidlet ny kunnskap til hele gruppen etter endte kurs.

Holth nevner at ikke alle med master trenger å forske, men kanskje trenger ikke alle å ta master heller? Et bredt tilbud om enkeltemner til påbygging, spesialisering med formidlingskrav, samt mulighet for mastergrad, er kanskje en bedre tilnærming.

Noen er fornøyd med en hverdag med rutiner og prosedyrer, og vi skal ikke glemme at disse kollegene er med på å gi rom for oss som ønsker videreutdanning. Det betyr likevel ikke at denne gruppen ikke kan bidra til nytenkning. I en hverdag hvor teknologi blir stadig viktigere må vi ikke stå stille, men finne flere veier til nyvunnet kunnskap.