Autorisasjonens dilemmaer

Av KJETIL JENSET, nestleder i BFIs fagstyre

Fagstyret i NITO BFI får tilbakemeldinger fra medlemmer om at ordningen med autorisasjon ikke fungerer optimalt. Enkelte stiller også spørsmål ved autorisasjonens funksjon, fordi de erfarer at andre som ikke er autoriserte blir foretrukket og at de også får bedre betalt.

Det kan derfor virke som om det er for lite kunnskap om autorisasjonsordningen og verdien av denne. Det gjelder blant bioingeniører flest, blant våre arbeidsgivere og også hos våre tillitsvalgte. Rekvirentene og pasientene våre burde også være klar over ordningen. Uten at de selv vet det, så er autorisasjonsordningen til for å sikre pasientenes rettigheter og klagemulighet.

Helsedirektoratet gir autorisasjon

Det er Helsedirektoratet som behandler søknader om autorisasjon. I tillegg til å godkjenne søkere fra de norske utdanningene, så har de også utfordringen med å skulle vurdere søkere med ulike utdanninger fra alle verdenshjørner. Det er svært positivt at vi har fått en kompletterende utdanning på OsloMet, men det er direktoratet som avgjør hvem som kan søke dit. Har de den nødvendige kompetansen til det, eller burde den oppgaven også vært lagt til studiestedene?

Arbeidsgivers ansvar

Man må være autorisert for å kunne jobbe som bioingeniør og stå for det faglige ansvaret som dette innebærer. At dette kravet er oppfylt er arbeidsgivers ansvar. Dette framgår av Helsepersonelloven. Det er ingen betingelse for å arbeide i helse- og omsorgstjenesten at man har autorisasjon, men vedkommende kan ikke bruke en beskyttet yrkestittel som bioingeniør. I praksis må dette løses ved at den som ikke er autorisert er underlagt en autorisert bioingeniør. Sistnevnte vil da være den som har det bioingeniørfaglige ansvaret for den ikke-autoriserte. Dette er en ordning som brukes når vi har studenter i praksis og som også må gjelde for andre som skal utøve bioingeniørfaglig arbeid.

Bioingeniørmangel gir utfordringer

Vi ser oftere at det søkes etter autorisert bioingeniør/ helsesekretær/ sykepleier. I tillegg brukes også utlysningstittelen ingeniør/ teknolog. Når andre enn bioingeniører ansettes, så krever det at arbeidsgiver har gjort en grundig vurdering av hvor den enkelte kan arbeide - i tråd med helsepersonelloven og ut ifra den enkeltes kompetanse. Kan man bruke personell uten autorisasjon? Hva da om “feil” gjøres, som får konsekvenser for pasienten? En autorisert bioingeniør kan miste autorisasjonen og dermed retten til å kalle seg bioingeniør. En ingeniør uten autorisasjon vil ikke få det problemet. Han kan miste jobben, men kan fortsatt søke på andre ingeniørjobber. Denne forskjellen er det viktig å være klar over. Autorisasjon burde gi oss et fortrinn, og ikke som noen har opplevd – et handicap.

Ifølge Helsepersonellkommisjonens rapport «Tid for handling» vil mangelen på personell øke i framtiden. Det er derfor viktig at vi diskuterer autorisasjonsordningen og betydningen av den. I konkurranse med andre yrkesgrupper må autorisasjonen brukes for alt den er verdt. Den bekrefter at det er bioingeniørene som er best egnet til å ha det bioingeniørfaglige ansvaret.