Behold sentralisert modell for blodprøvetaking!

Av BRIT VALAAS VIDDAL, avdelingssjef, Avdeling for medisinsk biokjemi, Helse Møre og Romsdal

Bioingeniøren har den siste tiden hatt en del artikler som omhandler kompetansen til sykepleiere som tar blodprøver. Bakgrunnen er at noen sykehus velger desentralisert prøvetaking, men også at sykepleiere tar mange blodprøver ved sykehjem og i hjemmetjenesten.

Artiklene konkluderer med at sykepleierne har svært lite opplæring under sin utdanning i blodprøvetaking - og ikke minst innen preanalytiske faktorer. Bodil Bø ved sykepleierutdanningen ved Universitetet i Stavanger, uttaler til Bioingeniøren (nr. 3 2021) at blodprøvetaking ikke er ansett som kjernekompetanse for sykepleiere. Silje Nautvik, nestleder i NSF, uttaler i samme nummer at bioingeniørene bør ha hovedansvaret for blodprøvetaking og sier videre at sykepleierne ikke har kapasitet til å påta seg stadig nye oppgaver, blodprøvetaking må derfor fortsatt hovedsakelig være en bioingeniøroppgave.

Stavanger Universitetssykehus velger å innføre desentralisert prøvetaking, men skal da overføre arbeidsoppgavene til helsesekretærer og helsefagarbeidere ved kliniske avdelinger. Grunnen er at det skal bygges rørpost og for å nytte rørpostsystemet best mulig må blodprøvene bli tatt lokalt på avdelingene (helse-stavanger.no 14.01.21).

Skal trender legge føringer for organiseringen?

Som avdelingssjef og leder for laboratoriegruppa for det nye sykehuset som skal bygges i Helse Møre og Romsdal (HMR), har også jeg blitt utfordret på organiseringen av blodprøvetaking.

Før vi begynte med prosjekteringen, hadde Sykehusbygg en presentasjon der det ble sagt at ved bygging av nye sykehus, er det en trend at blodprøvetakingen skal være desentralisert. Også lokalt får vi høre at vi må se på vår service i sykehusene. I dette ligger at servicen er for god. Skal trender, og ikke kvalitet, legge føringer for organiseringen?

I HMR er det avdeling for medisinsk biokjemi som har ansvaret for blodprøvetakingen. Avdelingen omfatter sykehusene Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda. Med ansvar menes at ansatte ved laboratoriene tar de fleste blodprøvene, men vi har også noen få kliniske avdelinger som utfører om lag halvparten av blodprøvetakingen i egen avdeling. Dette er dialyseavdelingene, neonatal intensiv (åpen venøs prøvetaking), intensiv (prøvetaking fra kran) og ett av akuttmottakene. Dette er alle avdelinger med stabilt personale.

Vi erfarer likevel at det kreves mye opplæring og oppfølging, og vi erfarer også at ansatte som ikke er direkte tilknytta laboratoriet gjør en del feil, fordi de ikke har kunnskap om alle preanalytiske faktorer.

Kompetanse

For å bli en dyktig prøvetaker må en utføre et visst volum av blodprøvetakinger. Alle som blir opplært til dette vil med nok praksis, kunne bli gode til selve stikket. Men det er ikke bare stikket som inngår i den preanalytiske fasen. Utdanninga til bioingeniørene gir et spesielt godt grunnlag for å kunne kjenne og vurdere alle preanalytiske faktorer. Ingen andre yrkesgrupper har denne kompetansen.

Andre steder i helsetjenesten er vi opptatt av at endringer skal være kunnskapsbaserte. Ved oppgaveglidning overføres arbeidsoppgavene fra en yrkesgruppe til en annen med god opplæring og med god kunnskapsoverføring. Dette må også gjelde innen laboratoriefaget.

Kvalitet, respekt, trygghet

Kvalitet, respekt, trygghet er verdiene for spesialisthelsetjenesten i Norge. For meg betyr dette blant annet at det vi utfører skal gjøres riktig første gangen. Eller sagt på en annen måte; første gang en prosedyre utføres. Konkret betyr det at pasienter har krav på den beste prøvetakeren første gangen. Målet er altså ett stikk per prøvetaking. For å nå dette målet må prøvetakerne ha god trening og kunne faget sitt godt. Når jeg leser at sykehus med desentralisert prøvetaking har to bioingeniører som har prøvetakingsrunder med «etterstikk», skjærer det i min tolking av kvalitet og respekt.

Nå er det selvfølgelig ikke slik at bioingeniører eller helsesekretærer som er ansatt ved laboratoriet aldri bommer, men som med mange andre ting, er det trening som gjør mester.

Økonomi

Jeg ser helt klart at det kan være god økonomi for laboratoriet å overlate blodprøvetakingen til sengepostene dersom vi får beholde alle stillingene. Men jeg er sikker på at det ikke er god økonomi for helseforetaket! Har sengepostene kapasitet til å overta en ny arbeidsoppgave eller må de ansette nye medarbeidere for å utføre blodprøvetakingen? Hvem er det som sparer på omleggingen fra sentralisert til desentralisert prøvetaking? God kvalitet gir også en økonomisk gevinst, selv om den kanskje ikke er like lett å måle.

Preanalyse kan ikke overlates til annen yrkesgruppe

Vi er ikke kommet dit at preanalyse kan overlates til en yrkesgruppe som ikke er ansatt ved laboratoriet. Jeg tenker at artiklene i Bioingeniøren understøtter dette.

Bioingeniørene har en treårig bachelorutdanning som inkluderer praksis i laboratorier - med prøvetaking. Denne kompetansen må komme pasientene i sykehusene til gode. Det gjelder både i eksisterende sykehus og ved planlegging av nye. Også bioingeniører kan sende prøvene tilbake til laboratoriet med rørpost. Det vil spare dyrebar tid for diagnostisering og behandling av pasientene.

Dersom andre yrkesgrupper må inn for å kunne ivareta mengden og/eller mangelen på bioingeniører; hvorfor ikke ansette disse ved laboratoriet? Slik vil vi som er ansvarlige for faget kunne formidle nye prosedyrer og oppdateringer kontinuerlig til alle blodprøvetakere.