På verdenskongressen for bioingeniører i Berlin i 2012 ble det fattet vedtak som definerte bioingeniørkompetansen til å være i skjæringspunktet mellom helse og teknologi med et diagnostisk formål. Verdensorganisasjonen for bioingeniører, IFBLS, definerte kjernekompetansen til å være ferdigheter, kunnskap eller evner som bidrar til å utføre en arbeidsoppgave. I 2013 ble det i Bioingeniøren publisert en studie om bioingeniørenes kjernekompetanse. Forenklet ble denne vurdert til å være: preanalytisk, analytisk og postanalytisk kompetanse, samt veileder- og relasjonskompetanse (1).
Kjernekompetanse – hva skal vi bruke den til?
Bioingeniørens kjernekompetanse er et samlebegrep på ulike typer kompetanse som vi mener er beskrivende for yrket. At det er utført norske, danske, finske og engelske studier på de respektive lands bioingeniørkompetanse, viser at dette blir ansett som viktig og anvendelig kunnskap. Det er flere grunner til det.
Vi trenger kjennskap til kjernekompetansen når vi skal si noe om yrkets styrker og svakheter i ulike sammenhenger. Dette gjelder ikke minst når vi prøver å se inn i framtiden – er vår kompetanse god nok for morgendagens utfordringer? Må vi gjøre endringer for å møte nye krav som settes? I den norske studien (1) konkluderte forfatterne med at vi trenger økt kompetanse knyttet til analyse, kvalitet og samarbeid. Kjernekompetansen ble vurdert til at vi, etter all sannsynlighet, ikke ville oppfylle de krav som framtidens tjenestetilbud setter. Skal vi være forberedt på å møte framtidige utfordringer, må det ifølge studien endringer til.
Skal vi ha en sterk yrkesidentitet, trenger vi en felles forståelse av hva som utgjør kjernekompetansen vår
For å kunne utdanne bioingeniører som er klare for dagens og morgendagens utfordringer, kreves det utdanningsinstitusjoner som følger med på den teknologiske og helsefaglige utviklingen. Greier utdanningene å fornye seg i takt med utviklingen? Bioingeniørutdanningene har et viktig ansvar både for utvikling av kjernekompetanse og felles identitet.
Bioingeniører mangler felles identitet og kompetanseforståelse
Yrkesidentiteten er en kombinasjon av hvordan vi ser på oss selv og hvordan andre oppfatter oss. Ser vi det samme? Gjennom debatten om yrkestittel, for eksempel, kunne man via kommentarfeltene få et inntrykk av at bioingeniører har ulikt syn på hva som utgjør kjernekompetansen vår. Er vi helsearbeidere, ingeniører, eller begge deler? Yrkesidentiteten vår er med oss hele tiden. Den handler om hvem vi er og hva vi står for, og den kommer til uttrykk på mange måter – blant annet gjennom kompetanseforståelse og når vi samarbeider med andre yrkesgrupper. Tør vi vise kompetansen vår – eller lar vi oss diktere av andre? Vi leser stadig om misnøye over at det er så få som vet hva en bioingeniør gjør. Kan det ha sammenheng med at det er få bioingeniører som markerer seg faglig og som deltar i samfunnsdebatten? Skyldes dette at vi ikke er bevisst på hva som er vårt kompetanseområde? Bioingeniører som er trygge på sin kompetanse, tar ofte større ansvar også i møte med andre yrkesgrupper. Skal vi ha en sterk yrkesidentitet, trenger vi en felles forståelse av hva som utgjør kjernekompetansen vår.
Helse + teknologi = bioingeniør
Bioingeniørens fagfelt kombinerer helse og teknologi. Det kan medføre diskusjon om hvor vi hører hjemme. Noen mener vi er helsearbeidere. Andre peker på at vi ikke er det fordi vi i hovedsak har et teknologisk basert arbeid. Diskusjonen oppstår ikke bare når utdanningen skal plasseres sammen med andre utdanninger, men også når bioingeniører diskuterer fag og politikk. En felles identitets- og kompetanseforståelse er derfor helt nødvendig for å forstå den rollen bioingeniører skal ha både i dagens og i et fremtidig helsevesen. Vi må ikke undergrave faget vårt. Da må vi ikke argumentere for enten – eller, men for både – og. Vi har den unike kombinasjonen av helsefag og teknologiske fag som til sammen gjør oss til bioingeniører.
Referanse:
1) Almås SH, Ødegård A. Bioingeniørens kjernekompetanse - en kvantitativ studie. Bioingeniøren. 2013;6/7:24-9.
