Av Gøril Anita Skogvang, medlem BFIs fagstyre
Virusutbruddet som startet i Kina har rammet hele verden. I skrivende stund er Norge satt på hold. Daglige rutiner er snudd på hodet. Landets politiske ledelse og Helsedirektoratet kommer daglig med nye anbefalinger der målet er å stoppe spredning før vi ser tilstander som de i Italia.
Tusenvis av ansatte er permittert og arbeidskraft er satt i karantene. Kun samfunnskritiske funksjoner opprettholdes. Den nasjonale dugnaden for å hindre spredning blir avgjørende, og de mest effektive tiltakene er hygiene, avstand og isolasjon. Dette er krevende når viktige samfunnsfunksjoner må opprettholdes.
Prioritering nødvendig
Prioriteringslister drøftes - hvem skal få livreddende hjelp når trykket blir for stort på landets intensivavdelinger? Desinfeksjonsmidler og verneutstyr har blitt mangelvare på norske sykehus og i institusjoner. Frivillige melder seg for å sy munnbind og smittefrakker. Næringslivet kaster om på rutiner for å hjelpe til. Vi står overfor tøffe prioriteringer og helsepersonell fortviler. Virkeligheten er så uvirkelig at vi knapt kan ta det innover oss.
Selv om Norge har vært restriktiv med testing har belastningen på mikrobiologiske avdelinger økt kraftig. Jeg heier virkelig på alle dere bioingeniører som står på i denne tiden.
Vi vet at trykket vil øke. Ansatte omdisponeres, studenter og pensjonister med helsefaglig kompetanse hentes inn for å avlaste. Karantenebestemmelsene hindrer mange ansatte fra å møte på jobb. Vi trenger flere hender. Det er snakk om sykepleiere, leger og helsefagarbeidere, men lite om bioingeniørene som analyserer og formidler prøvesvar døgnet rundt. Vi vil jo gjerne fremheve bioingeniørenes rolle. Nå har vi muligheten til å synliggjøre det viktige arbeidet vi gjør for folkehelsen generelt og i denne pandemien spesielt. Som bioingeniør har jeg vært inne på samme tanke. Men er det viktig akkurat nå? Kanskje vi heller burde fremheve viktigheten av å kunne omstille oss, finne løsninger på nesten umulige oppgaver og jobbe mot felles mål, uavhengig av yrke.
Bioingeniørenes kompetanse
Jeg har noen tanker når det gjelder bioingeniørenes kompetanse – hvor viktig den er, men samtidig hvordan den binder oss. «Er det en bioingeniør i salen?» høres ikke ofte. Helsevesenet er godt rustet nettopp på grunn av kombinasjonen grunnleggende kompetanse og spesialitet. Bioingeniørene befinner seg i «de indre korridorene» på et sykehus og er kanskje lite kjent. Vi er kvalifisert til å jobbe innenfor mange fagfelt, men vi blir svært spesialisert. Er vi lite fleksible? Å utføre laboratoriearbeid utenfor eget fagfelt krever en del opplæring.
Hva skjer dersom mange av laboratoriets ansatte blir syke eller må i karantene? De er ikke lett å erstatte da selv rutinepregede oppgaver endrer seg raskt. Ikke engang blodprøvetaking kan fordeles utover sykehusets bioingeniører. Enkelte laboratorier har bioingeniører med så spisset kompetanse at de kun kan operere på ett fagområde. Er dette et hinder for tverrfaglige oppgaver?
Har vi omstillingsevne?
Trenger vi prosedyrer og styringsverktøy for ekstraordinære situasjoner? Bør vi samhandle bedre innen og mellom yrkesgrupper for å kunne avhjelpe hverandre når kapasiteten sprenges? Noen steder har bioingeniører fått opplæring i å ta nasofarynx-prøver, ett av flere eksempler på oppgaver som kan tildeles utover normal praksis. Vi kan brukes!
Dagens og fremtidens helsetjeneste trenger bioingeniører med faglig fokus, og vi ønsker å utvikle oss. Men vi trenger også bioingeniører til den daglige driften som produserer prøvesvar av høy kvalitet og går på vakt for at hjulene skal gå rundt. Vi har fått en påminnelse om at kapasitet og evne til omstilling er viktig når liv og helse står på spill.
