Av Barbro Henriksen, medlem av BFIs fagstyre
Skal dette være løsningen for å unngå at pasienter føler seg som kasteballer mellom nivåene i helsetjenesten, bør bioingeniørene involveres.
Samarbeid for å optimalisere pasientbehandlingen
Etablering av helsefellesskap er et av hovedgrepene i Nasjonal helse- og sykehusplan for 2020-2023. Hvert helsefellesskap inkluderer et helseforetak med tilhørende kommuner. Regjeringen og KS ønsker at kommunene og sykehusene skal se hverandre, ikke som parter, men som likeverdige partnere som sammen finner gode lokale løsninger.
Representanter for sykehus, kommuner, fastleger, pasienter og brukere skal møtes for å planlegge og utvikle tjenester for pasienter som trenger tjenester fra begge nivå.
Helsefellesskapene skal organiseres i tre nivåer. Fra øverste nivå der toppledelsen i kommunene og sykehusene møtes årlig i et partnerskapsmøte, til nederste nivå (Faglig samarbeidsutvalg) der arbeidsgrupper jobber med å utvikle konkrete prosedyrer og pasientforløp. Fastleger og brukere skal delta i alle tre nivåene. Fire pasientgrupper skal i første omgang prioriteres: barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet, skrøpelige eldre, og personer med flere kroniske lidelser.
Målet med helsefellesskapene er som nevnt samarbeid om pasientene, slik at de skal få god oppfølging og føle seg trygge. Som Anne Hafstad skriver i Dagens Medisin er mange kommunetopper frustrerte over mangel på samhandling. Sykehusene skriver ut pasienter så snart de kan, og kommunene må ta imot dem enten de er forberedt eller ikke. Pasientene blir eldre, sykdomsbildet til den enkelte er sammensatt, og ambisjonene om at alle skal få best mulig behandling, omsorg og pleie nærmest mulig hjemmet blir stadig mer krevende å innfri. Opprettelse av helsefellesskapene skal bli løsningen på dette.
Bioingeniørens kompetanse
Det er ikke skissert i avtalen hvilke yrkesgrupper som skal bidra i de forskjellige nivåene. Jeg tror det vil være en stor fordel med vår kompetanse i de faglige samarbeidsutvalgene. I mange av pasientforløpene er det behov for diagnostikk og/eller oppfølging av behandling. Hvilke laboratorieprøver skal tas, når skal de tas, hvor skal de analyseres og hvordan kvalitetssikres resultatet? Er dette noe som kan gjøres pasientnært i kommunene, eller bør prøvene sendes inn til sykehuslaboratoriet? Det er bioingeniørens kompetanse som ligger til grunn for mye av legenes diagnostikk og behandlingsvalg, da bør vi også være til stede der beslutninger tas.
I Nasjonal helse- og sykehusplan for 2020-2023 er ikke bioingeniører nevnt. Det beviser enda en gang at vi må bli mer synlige. Vi må vise og fortelle om vår kompetanse i flere fora enn i dag, både inne på sykehusene og ute i kommunene. Vi er av for stor betydning til ikke å ha en plass i Nasjonal helse- og sykehusplan eller i helsefelleskapene.
Kilder:
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/10/23/helsefelleskap---det-er-verdt-a-prove/
