Av Kirsti Holden, medlem av BFIs fagstyre
Jeg synes teksten speiler satsningsområdene kompetanse og synlighet som fagstyret har valgt for inneværende periode. Vi bioingeniører må tåle den oppmerksomheten det medfører å gjøre vår kompetanse synlig og til nytte utenfor laboratoriene.
Samfunnet kan sammenlignes med et urverk som består av mange komplekse deler. Hver eneste del må fungere optimalt for at uret skal kunne vise sann tid. Hvis en liten del harker, kan resultatet avvike fra sann verdi. Urmakeren med sin kompetanse kan spore årsaken til avvik. Som bioingeniør i samfunnets urverk kan vi vise vår yrkesgruppes betydning. Alle har opplevd å ta en blodprøve og å måtte vente på svaret fra laboratoriet før videre behandling.
Kvalitetens vaktbikkje
Bioingeniørene blir i løpet av studiet drillet i å spørre: Hvorfor? Hva kan være feil? Hvor er problemet? Studentene blir oppfordret til å utvikle sansen for problemløsning, kritisk vurdering og undring. Samtidig blir de drillet til å følge pakningsvedlegg, prosedyrer og vedtatte kvalitetsbestemmelser. Vi kan kontrollere våre resultater i forhold til internasjonale standarder og kontroller og dermed påvirke en diagnose, en behandling eller et resultat. En veileder gledes stort når studentene etter endt praksis gir uttrykk for å ha forstått kvalitetssikringens verdi.
Primærhelsetjenesten
Hovedmengden av pasientprøver og mange pasientnære analyser blir utført i primærhelsetjenesten. Dette er et arbeidsfelt der vår kompetanse trengs, men hvor vi bioingeniører er lite representert. Forrige fagstyre hadde primærhelsetjenesten som satsningsområde, noe jeg håper gir ringvirkninger de nærmeste årene.
Spesialisthelsetjenesten
De fleste bioingeniørene jobber innen spesialisthelsetjenesten, der vår kompetanse er godt kjent. Men hvordan står det til med vår synlighet? Laboratorienes plassering påvirker synlighet. Avstanden til pasienter og sengeposter kan bidra til at andre yrkesgrupper overtar prøvetakingen og dermed gjør oss usynlige. Men det er samhandling mellom de ulike profesjonene, til pasientens beste, som er framtidens helsetjeneste. Samhandling vil synliggjøre vår kompetanse i avdelingene, på linje med det for eksempel farmasøytene erfarer etter å ha blitt en del av teamet rundt pasienten. Vi må bidra til økt samhandling.
Jo, alle trenger faktisk en bioingeniør!
Tilbake til overskriften og hvorfor alle trenger en bioingeniør. Jeg var ute på morgenrunde den aktuelle bioingeniørdagen, hadde festet min button ved siden av navneskiltet og vandret trøstig med min tralle. En pasient så på meg med mysende blikk og spurte: Hva står det der? Jeg svarte at det står at alle trenger en bioingeniør. Pasienten ble klar i blikket og svarte: Nei, det trenger ikke jeg. Jeg så pasienten an og svarte hyggelig: Takk for meg, da tar jeg neste. Reaksjonen uteble ikke: Hva med meg da? Jeg snudde meg tilbake og svarte: Du trengte ikke en bioingeniør, så da blir det ikke prøvetaking på deg i dag. Pasienten tenkte litt, ble lun i blikket og så kom det: Jeg trenger nok en bioingeniør.
Pasienten og jeg har møttes flere ganger siden og kan humre over hendelsen.
