Av Kirsti Holden, medlem av BFIs fagstyre
I utgave nummer 6 av Bioingeniøren skrev fagstyremedlem Barbro Henriksen om veiledningskompetanse og veilederrollen. Hun tok også opp behovet for praksisplasser. Siden hun skrev innlegget, har en allerede kritisk mangel på praksisplasser dessverre utviklet seg i negativ retning. Flere laboratorier som tidligere tilbød praksisplasser, har meldt at de ikke kan ta imot studenter for igangsatte skoleår (Bioingeniøren 20.08.21)
Utviklingen er en negativ dreining for å nå målet om å dekke etterspørselen for bioingeniører de kommende årene. Statistisk sentralbyrå varslet allerede i 2012, i sin publikasjon HELSEMOD, om en økende bioingeniørmangel fram mot 2035. Det er gledelig at det er opprettet en ny bioingeniørutdanning ved Høgskolen i Innlandet, men konsekvensen er at når antall studieplasser øker vil presset på praksisplasser bli enda større.
Hva er det som styrer om et laboratorium er i stand til å tilby praksisplasser eller ei? Jeg tror ikke det står på viljen eller forståelsen av behovet for praksisplasser, hverken hos ledelsen eller fagpersonellet. Alle er klar over at spesialisthelsetjenesten har utdanning av helsepersonell, herunder praksis, som en av sine hovedoppgaver på lik linje med behandling, veiledning og opplæring av pasienter og pårørende samt forskning (Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.).
Plassmangel og pandemi
Mange laboratorier sliter med for lite plass, selv ved ordinær drift. Under den pågående pandemi har plassbehovet økt, noe som ikke kan endres i en fei. Belastningen på de ansatte, som var stor nok før 12. mars 2020, har vært formidabel siden pandemistarten. Alle har strukket seg svært langt. Smittevernskrav har ytterligere forverret de fysiske arbeidsforholdene. I tillegg måtte testkapasiteten for SARS-CoV-2 økes uhorvelig mye; nye maskiner skulle inn, opplæring gis og nye turnuser ble presentert nesten over natten. Følgene av pandemisituasjonen ved en del arbeidsplasser har ført til at praksisplasser kommer langt ned på prioriteringslisten.
Praksis, intern ved studiestedet og ekstern ute i sykehusene, er tillagt så stor verdi at kravet ikke ble endret i den nye forskriften av 2019. Praksis skal utgjøre om lag 30 % av studieløpet. I lang tid har veilederbehovet ikke vært tilstrekkelig dekket slik studenter og arbeidsplassene ønsker. Det har vært mangel på utdanningsmulighet for veiledere både heltid og deltid, men det har skjedd en positiv utvikling i løpet av de siste årene. Selv om det ikke ble innført noe krav til formell kompetanse i forskriften, var ønsket om kunnskapsbasert veiledning sterkt i de ulike diskusjonene. Mange andre utdanninger vi kan sammenligne oss med har i flere år hatt formelt eller uformelt krav om veiledningskompetanse for å veilede i praksis. Sykepleieutdanningene har hatt praksisrelaterte veiledningskurs i mange år, noen hvor en del bioingeniører har fått delta.
Verdifull kompetanse
I de senere årene har flere universiteter og høgskoler utviklet studiepoengbasert videreutdanning innen faget veiledningspedagogikk. Tilbudet har ulike utforminger, profesjonsspesifikke eller generelle, og er godt. Det viktigste etter min mening er at veilederkompetansen innen laboratoriene må øke. Den er ikke bare nødvendig i samhandling med og veiledning av studenter, den er en verdifull kompetanse i opplæring av nyansatte, i møte med pasienten, i samhandling med ulike profesjonsgrupper, i behovet for debrifing, i arbeidet innen kollegaveiledning – ja, listen kan bli enda lengre.
Personlig er jeg takknemlig for alle årene jeg har hatt med studenter og veiledning. Som bioingeniørspesialist innen veiledning, har jeg erfart at det er et lærerikt og utfordrende fagfelt.
