De vanskelige valgene

Han bekreftet jordmorens funn; hydrocephalus av ukjent årsak, og kom med følgende utsagn: «Siden det er ti prosent sjanse for kraftig hjerneskade, er det ikke noe problem å få innvilget sen abort. Vi må jo også tenke på det faktum at du har to barn fra før».

Hvorfor velger vi som vi gjør?

Vi mennesker kommer opp i situasjoner som gir oss vanskelige valg. Hva er det som avgjør hva vil velger?
Beslutningene vi tar trenger verken være riktige – eller gale. Valgene kan få store konsekvenser som vi ikke aner dimensjonen av når vi tar dem. Noen ganger må valgene tas på grunnlag av lite eller ukorrekt informasjon. Kanskje er det bare spekulasjoner som ligger til grunn, fordi vi rett og slett ikke vet mer.
Er det best om legene tar vanskelige avgjørelser for oss, siden det er de som har fagkunnskapen? Eller bør våre verdier og erfaringer ligge til grunn for valgene? Uansett er det fare på ferde hvis vi føler oss presset enten i den ene eller andre retningen.

Mine to valg

Det første valget jeg måtte ta stilling til var om jeg skulle beholde barnet eller fjerne det. Ti prosent er ingen stor risiko, tenkte jeg, og jeg bestemte meg for å «ta det som det kommer». Jeg ville gå gjennom svangerskapet og bli kjent med barnet, som allerede hadde sparket og gitt tydelige livstegn. Det ble et flott svangerskap. Det var sorg og glede om hverandre, omsluttet av en underlig ro og fred.
Svangerskapet gikk mot slutten, og etter hvert fikk jeg presentert at barnet kunne dø når det kom utenfor livmoren. Legene spurte om jeg ønsket at de skulle gjøre alt som sto i deres makt for å redde barnet når det var forløst. Det var det andre valget jeg måtte ta. Skulle barnet få livsforlengende behandling eller skulle naturen få gå sin gang?
Jeg tenkte at det er legene som ser best hvilke muligheter et nyfødt barn har for å overleve, og hvilke senskader det kan få. Så den avgjørelsen overlot jeg til dem, og ikke til følelsene mine.

Forventer samfunnet abort?

Geir Lippestad har en del tanker om slike valg, og jeg kjenner meg igjen i flere av dem. I mars i år sa han følgende i et intervju med Dagsavisen: «Problemet er ikke den enkeltes valg. Det bekymringsfulle er at samfunnet er innrettet slik at det forventes av deg å ta bort et sykt barn. Veldig få får høre om hvilke muligheter man har ved å bære fram barnet, om støtteordninger og om det går an å møte andre foreldre i samme situasjon. I stedet blir de plassert på «motorveien», i retning abort».

Vi trenger god informasjon

Det problematiske i mitt tilfelle var at en autoritær lege la fram bare én side av saken. Det ble forventet at jeg skulle ta abort for å spare barnet, meg selv, familien min og samfunnet. Jeg fikk ingen informasjon om muligheter for hjelp og veiledning før jeg hadde sagt klart i fra om at jeg ville fullføre svangerskapet.
Igjen vil jeg sitere Lippestad: «Foreldre som får høre at det er noe galt med fosteret blir usikre og redde. Dersom god informasjon gis om at barnet er ønsket som alle andre, samt hvilke gode hjelpetiltak som finnes, vil vi kunne ta et informert valg».
Alle mennesker må møtes med respekt for de valgene de tar. Det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis riktig for andre, men støtte trenger vi alle. Valgene vi tar vil henge ved oss, og vi må leve videre med dem.

Livet er et risikabelt prosjekt

For meg ble det «happy ending»! Jeg fødte ei jente som i dag er 11 år gammel, både i hode og kropp. Hun har innlagt shunt på grunn av vannhode og en epilepsi som er under kontroll. Jeg tenker selvfølgelig over valget jeg tok og utfordringene hun må leve med hele livet. Livet er et risikabelt prosjekt, men det at hun hele tiden har følt seg ønsket, akseptert og verdifull akkurat som hun er, ruster henne til dette prosjektet. Senest i vinter uttalte hun: «Jeg er så glad i livet mitt, og du var jammen heldig som fikk meg, mamma».
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.