Håndhilsning – god folkeskikk og etikk?

«Hei, kan du oppgi fødselsnummer og navn?»

Dette er en velkjent hilsen fra prøvetaker til pasient, den ligger i ryggmargen til alle bioingeniører som skal sikre seg rett identifisering av pasienten. Hvor mange ganger tror du en bioingeniør sier dette per dag? Ti ganger? Eller kanskje til og med hundre ganger? Vi vet at svært mange bioingeniører utfører svært mange prøvetakinger per dag og at det er avgjørende at alle prøvetakinger utføres effektivt og korrekt. Vi har ofte ikke tid til mer enn korte møter med hver pasient. For mange består arbeidshverdagen av mange prøvetakinger ved siden av full rutine i avdelingen. Noen signaliserer denne travelheten så sterkt at de nærmest kunne ha skrevet «Good morning; let the stress begin», i pannen når de hilser på kollegaene sine om morgenen.

Det gode møtet

Blir det gode møter med kollegaer når vi signaliserer stress? Blir det gode møter med pasientene når vi kun konsentrerer oss om navn og personnummer? Svaret er selvfølgelig nei. Kroppsspråket vårt utgjør 70 prosent av kommunikasjonsprosessen, det verbale språket bare 30 prosent. Kan vi skjerpe oss litt i det korte møte med pasienten? Hva om vi tok oss tid til å håndhilse?

Jeg hører allerede motargumentene: Det vil ta alt for lang tid, vi må tenke på håndhygiene-reglene, og hva med pasienter som har en kulturell bakgrunn der det ikke er tillatt å håndhilse?
Men da må jeg spørre: Er det ikke helt vanlig å håndhilse når vi møter nye mennesker?

Verdier og normer

Å hilse er en norm som inngår i samfunnets etikk og som danner et av mange grunnlag for verdier som vi bygger felleskapet på. Slike normer fungerer som regler vi bør forsøke å leve etter. Vi har formelle og uformelle normer. De formelle er rettsregler som er skrevet ned. De uformelle kan variere over tid - og kalles sosiale normer. Mange vil si at å håndhilse er en måte å vise respekt på og en måte å signalisere vennlighet og omsorg, et tegn på at «jeg ser deg».

Jeg hører nye motargumenter: Jeg viser respekt og omtanke ved å utføre blodprøvetaking på en profesjonell måte, jeg hilser og sier hei, og det er også en måte å vise respekt på, skikk og bruk i samfunnet er stadig i endring.

Er vi usynlige?

I forrige nummer av Bioingeniøren leste vi at de nordiske bioingeniørstudentene ønsker å bli mer synlige. Som studenter hadde de allerede erfart at de fort kan bli gjemt og glemt i et laboratorium. De ønsket å gjøre noe mer for å promotere det yrket de er i ferd med å utdanne seg til.

Vi klager over at vi til stadighet blir forvekslet med sykepleiere og at det er få som vet hva det innebærer å være bioingeniør. Kan vi takke oss selv for det? Legg merke til hvorledes andre helseprofesjoner møter sine pasienter. Min erfaring er at leger, sykepleiere, ergoterapeuter og radiografer håndhilser. De presenterer seg gjerne også med navn og profesjon.

Så ta opp temaet på egen arbeidsplass: Håndhilsning – er det nødvendig? Det vil uansett være nyttig å diskutere hvorledes vi kan gjøre møtet med pasienter og kollegaer enda bedre.