Etikk
Prosedyretretthet- effektivitetens pris?
Standardiserte oppsett gir færre feil og større effektivitet. Det skal helst gå fort – og det skal gi et feilfritt resultat.
Det er tirsdag morgen, og etter en litt for lang morgenprat med kollegaen er det på tide å komme i gang med arbeidet. Et raskt blikk på antall prøver på vent, indikerer en travel dag. Rekvisisjoner kontrolleres, prøver settes i prøvestativ og snart er maskinen i gang med analyseringen av dagens første økt. Nye prøver settes inn, ferdiganalyserte tas ut og ryddes på plass mens analysesvar oppdateres i laboratoriedatasystemet. Innimellom kastes et blikk på mobiltelefonen. Har det kommet noe svar på meldingen jeg sendte? En kjapp titt på VG-nyhetene. Nye prøver settes inn, andre tas ut, svar oppdateres og effektiviteten råder.
Fort og feilfritt
Teknologien har inntatt laboratoriene. Kravene til effektivitet og prøveflyt har gjort at flere laboratorier investerer i kostbare analysemaskiner. Standardiserte oppsett gir færre feil og større effektivitet. Det skal helst gå fort – og det skal gi et feilfritt resultat.
Faren ved denne praksisen er at man glemmer viktigheten av å stille spørsmål.
Et kjapt blikk på skjermen til analysemaskinen viser et avvikende resultat. Et lite sukk, nå som jeg var så godt i gang. Prøven blir tatt ut, analysert med en annen teknikk (i henhold til prosedyren) og gir et forventet resultat. Det avvikende resultatet blir endret og analysesvaret oppdatert.
Prosedyrer – velsignelse og plage?
Prosedyrene er der for å sikre at laboratoriet har gode rutiner for hvordan analysene skal kjøres, hvilke kontroller som skal med og hvordan resultatene skal tolkes. Så lenge arbeidet utføres i henhold til gjeldende instruks, anses det som godt nok. Viser det seg at utførelsen av en prosedyre og/eller rutine ikke gir den ønskede handling, lager man nye.
Faren ved denne praksisen er at man glemmer viktigheten av å stille spørsmål. Hvorfor er resultatene avvikende? Er det noe som har forekommet før? Finnes det en forklaring på det vi ser? Har den omfattende prosedyre- og dokumentasjonspraksisen ført til en «prosedyretretthet» som påvirker vår evne til å reflektere over egne handlinger?
Ansvarsfrakobling?
Ved siste medarbeiderundersøkelse på min arbeidsplass kom det ønske fra flere av bioingeniørene om faglig påfyll, om muligheter for videreutvikling, om å sette i gang prosjekter. Kanskje dette også kan leses som et behov for å ta et mer aktivt ansvar for arbeidet som utføres?
Og/eller er det uttrykk for et behov for en laboratoriepraksis som i større grad stimulerer og fremmer tankevirksomhet?
Ja, man utøver sitt yrke faglig forsvarlig i henhold til god laboratoriepraksis, men har den omfattende kontroll- og dokumentasjonsprosessen ført til en ansvarsfrakobling - fra det tenkende til det handlingsorienterte individet?
Et liv på autopilot
Ved å lære seg rutinene og innrette seg, går livet på autopilot. Enkelte av oss er fornøyde med en slik tilværelse og legger vår yrkesstolthet i å gjennomføre den jobben vi er satt til å gjøre mest mulig feilfritt og effektivt. For andre fører «prosedyretrettheten» til en sløvhet i yrkesutøvelsen.
En sløvhet som kan bli svært så synlig når avvikene dukker opp.
