Språklige utfordringer på verdenskongress

Jeg stirrer på lysbildet på veggen. Det viser et sykehuslaboratorium som har fått hard medfart i et voldsomt jordskjelv. Bilder av ødeleggelsene blir vist samtidig som foreleseren forteller engasjert om opplevelsene. På tross av de omfattende bygningsskadene, var bioingeniørene raskt i gang med å kjøre enkle, livsviktige analyser. Bildet av et midlertidig laboratorium rigget på en oppslått feltseng, gjør inntrykk. Etter endt foredrag spør møtelederen om det er noen spørsmål til foredragsholderen. En ung kvinne reiser seg og lurer på hvordan nødhjelpsresponsen var organisert. Det blir stille. Kvinnen gjentar spørsmålet. Hun ser på møtelederen, som ser på foreleseren. Foreleseren er utilpass, men sier ingenting. Kvinnen blir usikker og setter seg.

Begrenset språkforståelse

Jeg var nylig på den internasjonale bioingeniørkongressen i Kobe, Japan. Det var der denne episoden fant sted. For IFBLS er engelsk arbeidsspråket, men for medarrangøren JAMT, var det japansk. For japanere er engelsk et vanskelig språk å mestre fordi det er veldig ulikt deres eget skrift og talespråk. Å holde et foredrag på et språk man ikke behersker er ingen enkel oppgave. Det byr på språklige utfordringer både å forstå og gjøre seg forstått. Foreleseren som fortalte om jordskjelvet, hadde lært seg den rette engelske uttalen, men hans begrensede språkforståelse gjorde det vanskelig å tolke kvinnens spørsmål.

Hjelp å få

Nå ble det ikke helt håpløst for den japanske foreleseren. En taiwaner i salen henvendte seg til kvinnen og foreleseren. Med noen enkle, oppklarende spørsmål klarte han å formidle hva kvinnen spurte om. Foreleseren, lettet over å ha fått litt hjelp, gjorde sitt ytterste for å forstå - og med litt hjelp klarte han å gi et svar. Taiwaneren, som også hadde språklige utfordringer, gjenkjente opplevelsen av utilstrekkelighet og prøvde med sine enkle spørsmål å få til en forståelse hos begge parter.

Utfordringer med kommunikasjonen

Mennesker som sliter med å snakke og forstå andre språk, er ofte klar over at de har en utfordring med kommunikasjon. Det tar tid å lære seg at en setning kan ha flere betydninger, avhengig av hvilken kontekst den er satt i. For eksempel: «Vil du ikke ha en kopp kaffe?». Hvis den som får spørsmålet ikke behersker språket godt, vil vedkommende sannsynligvis tenke at to negativer, her med å svare nei, vil tilsvare et ja på spørsmålet. Den som spør, vil imidlertid oppfatte et nei som et nei, uten å tenke på de to negativene.

Kommuniser sakte og enkelt!

I internasjonale fora er engelsk ofte valgt som arbeidsspråk. For deltagere som behersker språket godt, vil det oppleves uproblematisk. For andre kan det by på utfordringer. Når jeg ut fra min kultur og bakgrunn snakker engelsk, reflekterer jeg ikke nødvendigvis over om motparten forstår det jeg sier. Jeg antar at de behersker språket like godt eller bedre fordi det er et felles arbeidsspråk. Og om så ikke er tilfelle, antar jeg at de vil si ifra slik at eventuelle misforståelser kan oppklares.Når jeg ubevisst inntar en slik holdning, er det fordi mine tidligere erfaringer har lært meg at det er slik det fungerer. Men fungerer det egentlig så godt som jeg tror? Når ulike etniske grupper med forskjellig språk, kultur og verdier skal bygge en «kollektiv identitet», bør arbeidsspråket tilpasses alle brukerne.

Oppfordringen blir å kommunisere sakte og enkelt, slik at flest mulig får anledning til å både delta og bidra i «kollektivet».