Jeg sitter på en poliklinikk for å ta blodprøver. Det blir fort en rutine, men ikke når det kommer til prøvetaking av barn. Det er det jeg gjør i dag. Tar blodprøver av små mennesker, som har hele livet foran seg.
Mange av minnene man får som liten, sparer vi på livet ut. Blodprøvetaking er en situasjon som i aller høyeste grad kan lage et dårlig minne i historien til et barn. Det er noe jeg tenker mye på når jeg tar imot et barn på poliklinikken.
Jeg tar imot ei lita jente på fire år som skal ta ganske mange rør til en utredning. Jeg ser at dette er noe hun har gjort før, og hun er livredd. Hun vet at det rommet hun skal inn i nå betyr smerte for henne. Mor kommer bort til meg og sier at hun håper jeg er flink til å ta blodprøver av barn, for sist de var her, prøvde de å stikke sju ganger. Det endte med mye hyling og skriking, og til slutt måtte de bare gå uten å få tatt prøvene.
... å bruke så mye makt og tvang på et barn, syns jeg er et skikkelig dilemma.
Vi er to bioingeniører som sitter på poliklinikken i dag. Derfor jeg ber om litt assistanse til prøvetakningen - bare for sikkerhets skyld. Jeg spør om jenta har lyst å sitte på fanget til mor, hvor det er trygt og godt. Min assistent skal holde litt på armen, bare for å støtte litt. Det syns jenta er helt greit. Jeg viser mor hvordan hun lettest kan holde jenta inntil seg, for å holde henne rolig under prøvetakingen. Jeg finner frem stasen, og det er da det begynner. Jenta går over i en skrekktilstand der alt handler om å komme seg bort fra denne situasjonen.
Her begynner mitt dilemma. Skal jeg be mor om å holde barnet fast, likeså be min assistent tviholde på en liten arm som prøver å vri seg vekk? Eller finnes det andre løsninger? Uten at jeg engang har funnet frem nål og rør, er jenta nesten rabiat. Det er umulig å roe henne ned, hun hyler, skriker, svetter og er livredd. Det går imot mine prinsipper å holde fast ei så lita jente når hun er så redd. Jeg ber mor slippe taket slik at hun kan få pause og roe seg. Jeg ringer legen og forklarer situasjonen. Legen sier prøvene må tas, og at vi må gjøre hva som er nødvendig for å få tatt dem. Om det er nødvendig å holde, så får det bare være slik.
Jeg får tak i en sykepleier og lar jenta sitte på fanget hennes heller. Da kan mor være tryggheten ved siden av, og ikke direkte involvert i selve fastholdingen. Hun skal heller få stå ved siden av og gi trøst. Det blir hardt og brutalt, jenta skriker og vrir seg under hele blodprøvetakingen. Heldigvis treffer jeg på første forsøk og får tatt alt jeg skal. Det står likevel ikke igjen som et vellykket forsøk, når jeg ser på jenta, frykten og hvor sliten hun er etterpå.
Jeg har ikke noe imot å være den «store stygge ulven». Prøven må tas og noen må gjøre den jobben, men å bruke så mye makt og tvang på et barn, syns jeg er et skikkelig dilemma. Dette er tross alt opplevelser som kan påvirke hennes forhold til helsevesenet i lang tid fremover.
