I presset mellom kravet til effektivitet og hensynet til pasientens beste

Siden jeg kom inn i yrket som bioingeniør har det skjedd en revolusjon innen faget: Automatisering og effektivisering. Analyseautomater og digitalisering har i stor grad bidratt til denne revolusjonen. Vi må likevel erkjenne at ikke alle av bioingeniørens oppgaver har latt seg automatisere.

Blodprøvetaking tar sannsynligvis like lang tid i dag som da jeg startet min karriere som bioingeniør for førti år siden. Når antall analyser stiger må derfor tiden som brukes til prøvetaking øke. Dette kan medføre at bioingeniørene på en lang og strevsom morgenrunde kjenner presset om å bruke minst mulig tid ekstra sterkt.

Hva om vi på en slik lang og travel prøvetakingsrunde blir stilt overfor en pasient som krever ekstra mye av vår tid? Hvordan håndterer vi dette dilemmaet? Kan det å reflektere over de ulike typene av press vi utsettes for som helsearbeidere være med å klargjøre situasjonen vi står oppe i?

Ulike typer press

Halvor Nordby (1) beskriver dette krysspresset på følgende måte:

• Presset innefra: Din egen oppfatning av hva som er riktig å gjøre. Dette formes av den oppfatningen og de forventningene du har til deg selv som person og yrkesutøver
• Presset nedenfra: Fra de hjelpetrengende og deres pårørende
• Presset ovenfra: Regler og prosedyrer, arbeidsprogram som styrer hverdagen
• Horisontalt symmetrisk press: Fra arbeidskolleger og samarbeidspartnere

Strategier for å møte presset

Idealet er jo at vi skal velge den etisk riktige handlingen, også der vi opplever et press om å handle på tvers av denne. Er det mulig å stoppe opp et øyeblikk og tenke: Hvorfor velger jeg å la være å ta meg tid til å hjelpe denne pasienten med det han spør om? Eller: Hvorfor velger jeg nettopp å hjelpe på tross av at det er mye annet som venter?

Noen ganger velger vi handlinger som ikke samsvarer med vår egen oppfatning om hva som er etisk riktig, fordi vi opplever et press om å gjøre noe annet. Dette skjer gjerne når vi er i stressede situasjoner. I etterpåklokskapens navn kan det likevel være nyttig å bruke oppstillingen til Nordby og spørre seg selv: Hva var det som fikk meg til å handle slik jeg gjorde? Kunne jeg valgt et annet handlingsalternativ eller var handlingen en rimelig avveining mellom de ulike pressene jeg var utsatt for?

New Public Management

Innenfor det offentlige helsevesenet har det tradisjonelt vært fokusert på hensynet til den hjelpetrengende pasienten og deres pårørende. Verdier som står sentralt her er omsorg, empati og respekt for pasientens integritet. Presset nedenfra, som Nordby omtaler i sin bok, har vært fokusert på å innfri disse idealene. I de senere årene har det imidlertid vært en rekke reformer og endringer innen helsevesenet. Flere av dem kan falle inn under begrepet New Public Management (NPM).
NPM er en styringsideologi som henter sine prinsipper fra næringslivet og baserer seg på fire grunnleggende prinsipper:

• Krav om målbar effektivitet
• Krav om målbar kvalitet
• Innføring av konkurranseelementer
• Økonomiske belønningssystemer

Krav om målbar kvalitet er vel et prinsipp som bioingeniørene vil kjenne seg igjen i, men kvalitet har mange fasetter og det er ikke sikkert våre kvalitetsindikatorer sammenfaller med de økonomisk-administrativt fastsatte indikatorene.

Finnes det løsninger?

Presset ovenfra vil være formet av disse prinsippene, og det som bioingeniøren på morgenrunde gjerne kjenner sterkest, vil være kravet om effektivitet. Det er naturlig at dette kan komme i konflikt med de mer «tradisjonelle» helsefaglige idealene som empati og omsorg eller omtanke. Hva skal da den stakkars bioingeniøren gjøre? På kort sikt handler det vel om å stå i dette krysspresset og finne handlingsalternativer som er akseptable etisk sett. På lenger sikt handler det om å arbeide for et helsevesen som er mer i tråd med de klassiske idealene, der mest mulig av ressursene brukes på en slik måte at pasientenes behov blir ivaretatt.

Vi trenger kanskje en «gul vest-aksjon» i helsevesenet også, men da med fredelige midler.