Av MONA PEDERSEN UNNERUD, leder av BFIs yrkesetiske råd
Norge er flere ganger kåret til et av verdens beste land å bo i. Vi har et godt helsevesen, grunnskole til alle, likestilling, ytringsfrihet og gjennomgående stor tillit til myndighetene. Vi har gode forutsetninger for å kunne leve et godt liv. Hvorfor er vi da på toppen innen sykefravær?
Alle har vi kjent på takknemligheten ved å kunne dra dyna over hodet og snu oss rundt i senga når forkjølelsen og feberen herjer i kroppen. Det er godt å vite at du har inntekt til tross for at du henger over toalettet når omgangssyken regjerer, og at du har en jobb å gå til i morgen, selv om migrenen setter en stopper for det i dag.
Dagens ordning med sykepenger er et gode som trygger tilværelsen vår.
Samtidig er det kanskje disse velferdsordningene som gjør at vi har det høye sykefraværet. Har vår arbeidsmoral gradvis blitt endret, eller er ordningene for enkle å misbruke?
Arbeidsmoral
Turnuslege Maria Due pirker i denne problemstillingen i en kronikk i Aftenposten 19/8-21. Hun opplever at flere pasienter ønsker sykmelding og misbruker ordningen. Jeg tror henne så gjerne. Selv vet jeg om folk som har regnet ut hvor mange omsorgsdager de har igjen for barna sine og som «bruker dem opp», som en slags rettighet de har. Det er også velkjent at «blåmandagen» koster samfunnet enormt – og at sykefraværet øker i forbindelse med store arrangementer, som VM og OL.
Det er ikke tilfeldigheter, men en spekulativ måte å utnytte systemet på.
Kollegial solidaritet
Oppstår det rykter om ugyldig fravær, skaper det irritasjon og frustrasjon hos de som er igjen på jobben. Det blir snakket om i gangene og på vaktrommet, og det blir sukket høyt når enkelte uteblir som en slags «tradisjon». Det gjør noe med arbeidsmiljøet og motivasjonen. Det gjør noe med budsjettet til arbeidsgiver. Det gjør noe med helsa til øvrige kollegaer.
Når muligheten til å ta seg noen dager fri frister mer enn å tenke på kollegaene som er igjen og må dekke arbeidsoppgaver og vakter i tillegg til sine egne, er det noe galt. Da er arbeidsmoralen i fritt fall, og man bør skamme seg litt.
«Den som gir seg er ikke en dritt!»
Det er mange som står på til tross for helseutfordringer, som har høy arbeidsmoral og som utvilsomt hadde hatt godt av å være hjemme en dag eller to. De som kjemper seg tilbake etter alvorlig sykdom, de som biter tennene sammen og står på til tross for daglige smerter. De som holder seg unna for å ikke smitte kollegaer. Jeg velger å tro, og vet utfra egen arbeidsplass med et lavt sykefravær, at det er flest av disse. Det skal være rom for å være hjemme uten dårlig samvittighet den dagen man trenger det. Da skal man bruke tiden til å bli frisk, gjerne med kollegaer på sidelinjen som støtter, ønsker god bedring og bidrar med tilrettelegging og fleksibilitet dersom det trengs.
Send en tanke til dem som har det verre!
Neste gang du kjenner på lysten til å dra dyna over hodet uten å ha en reell grunn, bør du sende en tanke til de som har plukket kakaobønner til kaffen din, sydd klærne dine og som har gravd frem deler til mobilen din. De som jobber 12-15 timer daglig, 7 dager i uka, uten noen rettigheter og knapt nok lønn. Velferdsordningene våre er for gode til å ikke ta dem på alvor.
