Av BJARNE HJELTNES, medlem av BFIs yrkesetiske råd
Yrkesetisk retningslinje nr. 2: Bioingeniøren respekterer pasientens rett til informert samtykke, autonomi og integritet
Resignert sa han til meg: "Alle slags mennesker kommer med en masse råd jeg ikke har bedt om. Det er ikke sant det som blir sagt, at gode råd er dyre. Du får dem slengt etter deg hele tiden".
Du har selv kanskje hatt denne følelsen av å ha blitt overkjørt etter en samtale. Den du snakket med var lite interessert i å forstå hva som var din mening eller din opplevelse, men ville presse på deg sin egen oppfatning. Du opplevde den andres nærvær som kvelende, nærmest et maktovergrep. Du ble forvirret og spurte deg selv: Hva var det som skjedde her?
To- og treleddet kommunikasjon
En norsk filosof, Hans Skjervheim, som ble født i den lille bygda Myrkdalen i Voss kommune for snart 100 år siden, har gitt oss et viktig analytisk verktøy til å forstå ulike kommunikasjonsmønstre.
I sitt ungdomsverk fra 1956 «Deltakar og tilskodar og andre essays» skriver Skjervheim: «Om den toleddda dialogen vert dominerande, går ein til åtak både på den andre sin fridom til å ha sine eigne vurderingar og på sjølvforståinga hans. Ein skjønar seg betre på den andre enn den andre skjønar seg sjølv, ein skaffar seg herredømet. Dersom den andre freistar å ta att, vert det ein strid om herredømet. I ein toledda samtale vert påstandane til den som har herredømet, fakta. Dermed er det ikkje interessant å engasjere seg i den andre sine meiningar om saka».
I en treleddet samtale er det to likeverdige samtalepartnere (subjekter) som snakker med hverandre om et tema (objektet) og prøver å finne ut mer om dette sammen. En annen betegnelse på dette er triadisk kommunikasjon. I en toleddet samtale snakker den ene (subjektet) til den andre (objektet)og er opptatt av å formidle sitt budskap. Legg merke til at Skjervheim ikke skriver at vi aldri skal bruke toleddet kommunikasjon, men han peker på farene for maktovergrep når denne kommunikasjonsformen blir dominerende.
Asymmetriske forhold
Som helsearbeidere må vi mange ganger se på pasienten som et objekt vi skal observere og gjøre oss opp våre meninger om. Vi skal altså være observatører eller tilskuere før vi handler ut fra den beste faglige begrunnelse. Å stille en diagnose er som oftest en slik prosess - som også pasienten ønsker. Pasienten kommer til helsevesenet med sine plager. Det blir gjort undersøkelser, tatt prøver og stilt (forhåpentligvis) en riktig diagnose. Det er et asymmetrisk forhold i dette, og dermed fare for maktmisbruk.
Dette må vi være klar over, ellers kan vi komme til å krenke den andres integritet og autonomi, og derved bryte yrkesetisk retningslinje nummer 2.
Vi må lytte til og respektere pasienten
Det er jo slik at den andre som oftest har sin egen oppfatning av egen situasjon, og den kan være annerledes enn vår oppfatning. Vi må lytte til, respektere og ta hensyn til det pasienten forteller oss - og ikke overkjøre. Selv om vi har et ekte ønske om å hjelpe, kan en slik handling like fullt være et maktovergrep.
Den franskspråklige filosofen Emmanuel Levinas var opptatt av at det var en moralsk forpliktelse (etisk fordring) å møte den andres forskjellighet med ydmykhet og respekt. Han utalte i sitt verk «Le temps et l’autre» fra 1979: «Hvis man kunne gripe, kjenne og eie den andre, ville det ikke lenger være den andre.»
