Gjesteskribent: JUNE GOTTENBERG MOSEBY, bioingeniør ved Seksjon for transfusjonsmedisin, Sykehuset Østfold. Medlem av NITO BFI Immunologi og Transfusjonsmedisin
I mai 2022 meldte Helse- og omsorgsdepartementet at Helsedirektoratet og FHI hadde fått i oppdrag å vurdere endringer i karantenereglene for blodgivning for menn som har sex med menn.
Disse karantenebestemmelsene har kun vært oppdatert én gang siden 80-tallet, og endringen fra 2017 var av liten eller ingen praktisk betydning for homofile menn i faste forhold. Gjeldende veileder for transfusjonstjenesten i Norge sier at menn som har hatt seksuell kontakt med en annen mann, skal ha minimum 12 måneders karantene fra blodgivning etter siste seksuelle kontakt. I praksis utelukker dette alle seksuelt aktive homofile menn fra å gi blod.
På overflaten er saken bare et faglig spørsmål knyttet til smitterisiko, men den har sider som belyser hvorfor bioingeniører bør våge å delta i etiske diskusjoner.
Verdighet
I tillegg til lover og forskrifter har bioingeniører yrkesetiske retningslinjer å forholde seg til. Den første av disse lyder: «Bioingeniøren viser respekt for liv og for menneskets iboende verdighet». Pasientens liv respekteres blant annet ved at det til enhver tid finnes trygt blod tilgjengelig med så liten smittefare som mulig. For å oppnå dette må vi ha karanteneregler som avviser alle givere som har økt risiko for blodsmitte, samtidig må ikke regelverket være preget av fordommer og antatte sannheter. Den gryende generasjonen av sosiale rettighetsforkjempere vil sannsynligvis i mindre grad ønske å melde seg som givere dersom blodbanken fremstår som en fordomsfull institusjon. Slik kan et regelverk, som oppfattes som umoderne og diskriminerende, gjøre det vanskeligere for oss å oppfylle vårt etiske ansvar overfor pasientene.
Kommunikasjon og etikk
Det er fint at vi drøfter hvordan et regelverk påvirker vårt etiske ansvar, men resultatet blir lite håndfast siden vi som bioingeniører ikke selv lager disse reglene. Det er likevel konkrete etiske problemstillinger knyttet til denne saken, som hvordan vi kommuniserer det vi ønsker å formidle og hvem vi skal formidle det til. Kommunikasjon og etikk henger tett sammen, og begge deler kan være svært vanskelig. I Norge verves blodgivere under faner som «Friske personer mellom 18 og 65 år kan bli blodgivere» og «Blodgivere redder liv! Det koster så lite – men gir så mye».
Å fortelle noen at de ikke er godkjent til å gi blod, kan sende signaler om at de ikke faller inn i kategorien «friske mennesker som gir av seg selv for andre».
Barn av 90-tallet
Selv har jeg aldri opplevd trakassering eller diskriminering på grunn av legning, men jeg vet at når jeg forteller en homofil mann at han ikke kan gi blod, så er dette kun det siste i en rekke signaler om at samfunnet fortsatt ikke godtar hvem han elsker. Som barn av nittitallet har jeg utallige ganger hørt «jævla homo» slengt som skjellsord, og jeg har hørt foreldre snakke negativt om feminine gutter. Vi skal ikke langt tilbake i tid for å finne hendelser som truet livet og sikkerheten til homofile i Norge.
For å oppfylle vårt etiske ansvar om å respektere menneskers iboende verdighet, bør vi derfor kommunisere følgende: Dersom denne gruppen fortsatt ikke kan få gi blod i fremtiden, så er det en avgjørelse vi med sikkerhet kan si er gjort etter grundige og godt begrunnede smittevernfaglige vurderinger.
Tid for endring?
Det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge og 40 år siden det ble fjernet som sykdomsdiagnose. Neste år feirer partnerskapsloven 30 år. Er tiden moden for å utfordre de veletablerte karantenebestemmelsene basert på legning, og ivareta lav smitterisiko uten å ekskludere homofile menn? Land som England og Canada har tatt spørsmålet om legning helt ut av karantenereglene, og erstattet det med en generell formulering om at spesifiserte seksuelle handlinger med ny partner er knyttet til risiko.
Selv om jeg selv ikke sitter i rommet som skal diskutere dette spørsmålet, har jeg som bioingeniør et etisk ansvar for å respektere homofiles iboende verdighet ved å lytte til dem. Jeg har også et ansvar for å starte og delta i diskusjoner om hvorvidt homofile menn skal kunne gi blod. På den måten kan jeg være sikrere på at de som blir avvist som givere, blir det på grunn av smittevernfaglige vurderinger - og ikke fordommer.
