Av BJARNE HJELTNES, medlem av yrkesetisk råd
I snart ett år har yrkesetisk råd arbeidet for å introdusere «Etikkspillet» for bioingeniørstudenter og bioingeniører. Dette er kort fortalt et tradisjonelt brettspill der to grupper med deltakere blir veiledet gjennom et landskap hvor de blir konfrontert med etiske spørsmål, utfordringer og dilemmaer. For å diskutere og løse utfordringene, blir de introdusert til etiske begreper, teorier og metoder for refleksjon på en pedagogisk og enkel måte. Kun veilederen må ha noe trening og forkunnskaper.
To metoder for etisk refleksjon
Deltakeren skal bruke to metoder for etisk refleksjon. Den ene er «Balansevekten». Denne metoden har mye til felles med Einar Aadlands metode for etisk refleksjon som YER har brukt i mange år (sekstrinnsmodellen), og den ble omtalt av Anne Røsvik i juninummeret av Bioingeniøren. Den er svært lik SME-modellen (Senter for Medisinsk Etikk) som ble utviklet av Reidun Førde i 1990. Den andre modellen kalles «Navigasjonshjulet». Den er utviklet av Einar Øverenget og Øyvind Kvalnes og ser slik ut:
Førsteårsstudentene på bioingeniørstudiet ved OsloMet har nå brukt etikkspillet i undervisningen og jeg som er pensjonist har vært så heldig å få være sensor i studentenes første eksamen. Dette er en gruppeeksamen hvor studentene skal diskutere et etisk dilemma på en systematisk måte, og hvor de skal trekke inn etiske begreper og teorier. Dette har vist seg å være en god eksamensform, hvor praktiske ferdigheter i gruppearbeid og gruppedynamikk også blir testet.
Flere foretrakk navigasjonshjulet
Flere av gruppene brukte navigasjonshjulet, og poengterte at dette ga muligheter til å trekke inn flere elementer enn sekstrinnsmodellen. Særlig ble det fremhevet at økonomi var et viktig element som det er lett å overse når man arbeider med etiske dilemmaer. Det å stå i et krysspress mellom kravet til effektivitet og det kravet som omtales i helsepersonelloven som «forsvarlighet og omsorgsfull hjelp», tror jeg mange bioingeniører har opplevd.
Bruk av navigasjonshjulet kan bidra til å finne handlingsalternativer som er akseptable. Det handler om å finne en avveining mellom det å utnytte helsevesenets begrensede ressurser på en best mulig måte - og samtidig ivareta kravet til forsvarlig helsehjelp.
