Bioingeniørene trenger skikkelige rutiner for debrifing etter utfordrende hendelser på jobb

Av Kristin Ruså Sørby, studentrepresentant i BFIs rådgivende utvalg for utdanning (RUFUT)

Vi bioingeniører oppholder oss mye på laboratoriet med våre maskiner, kjemikalier og pipetter. Men mange av oss er også ute blant pasientene og tar blodprøver. Vi møter mange ulike mennesker - og tro det eller ei: Som prøvetakere har også bioingeniører en psykisk helse som kan settes under press.

Utfordrende situasjoner

Det kan handle om en spent kvinne som kommer inn i prøvetakingsenheten for å ta en blodprøve for måling av humant choriongonadotropin (HCG), eller en mann med psykose som er så utfordrende at politiet må kontaktes. Som oftest går prøvetakingen greit, men det snakkes lite om hendelsene etter at man som prøvetaker har følt seg lammet, skjelven, kvalm eller redd. Dette har skjedd meg, og jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg - eller til hvem?

Har vi bare godtatt at vi ikke trenger å snakke om ting som er vanskelig på jobb fordi vi «bare er på laben»?

Hva med oss?

Jeg har inntrykk av at det ved sengepostene og akuttmottaket er rutiner for å ivareta ansatte og kolleger etter utfordrende hendelser. Men hva med bioingeniørene? Vi har ikke like mye pasientkontakt, men den lille kontakten vi har, kan være like vanskelig. Det er nesten flaut at store laboratorier med egne prøvetakere for øyeblikkelig hjelp ikke har solide systemer for debrifing etter vanskelige situasjoner.

Det sier seg selv at det å ha ansvar for prøvetaking på trombolysealarm, traumemottaksteam, medisinsk mottaksteam og andre akutte hendelser, byr på situasjoner som kan være krevende faglig og rent praktisk, kanskje aller mest psykisk.

Bioingeniører har også en psykisk helse!

Vi er profesjonelle som «bare skal inn og ta en blodprøve», men oppi det hele er vi også mennesker. Vi har alle vår bagasje med styrker og svakheter som må ivaretas dersom vi ønsker å også holde bioingeniørene i arbeid. Det er klart at hvis man gruer seg til å gå på jobb som prøvetaker, fordi man i forrige uke ble slått av en sint pasient, blir sykefraværet deretter.

Jeg nekter å tro at det bare er jeg som går rundt og kjenner på litt skjelvende hender eller hjertebank etter utfordrende situasjoner som prøvetaker. Det kan ikke være så vanskelig å ha et tilsvarende system for ansatte på laboratoriet som for resten av sykehuset? På lik linje med sjåfører, snekkere, piloter, leger eller sykepleiere, har også bioingeniører en psykisk helse. Derfor ønsker jeg skikkelige ordninger for debrifing etter utfordrende hendelser på jobb.

Dette innlegget stod først på trykk i avisa Dagens Medisin.