Bioingeniører bør forske på PNA!

PÅ BFI-kurset om PNA i Tromsø i april kom det imidlertid frem at cirka en tredel av analysesvarene i medisinsk biokjemi som gis ut på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), kommer fra pasientnære instrumenter. Det sier noe om omfanget!

NOEN FORBINDER KANSKJE PNA med litt dårligere presisjon og nøyaktighet enn analyser utført på laboratorier. Men i det nye policydokumentet til BFI om PNA (lansert på kurset), slås det fast at det skal stilles samme kvalitetskrav til PNA som til øvrig analysevirksomhet i medisinske laboratorier. Umiddelbart tenker man kanskje at det er bra, men er det nødvendigvis det? Som bioingeniører er vi opptatt av kvalitetssikring og ønsker selvfølgelig ikke å gi ut feil svar, men kan vi av og til lempe litt på kravene? Noen ganger er det kanskje viktigere å få et raskt svar fremfor et helt korrekt svar? For eksempel ved måling av glukose i akuttmottaket. Dette ble diskutert rundt lunsjbordet på Tromsø-kurset. Er «bra nok» i enkelte tilfeller «godt nok»?

ET VIKTIG PREMISS for PNA er opplæring av de som skal benytte instrumentene. Dette er et bioingeniøransvar! I en reportasje fra UNN i dette bladet kan vi lese at bioingeniørene lærer opp superbrukere som tar seg av den videre opplæringen, men at bioingeniørene er i tvil om disse rutinene er gode nok. Og selv om produsentene viser til at instrumentene har god kvalitet, kan man spørre om brukerne kjenner dem godt nok og om de er bevisste på preanalytiske variabler? Kanskje det bør forskes på disse temaene?

I DETTE NUMMERET av Bioingeniøren publiseres det en forskningsartikkel som handler om nettopp bioingeniørforskning. Den er fortsettelsen på en norsk undersøkelse om hva bioingeniører innen medisinsk biokjemi mener det bør forskes på. I den første delen av studien (publisert i Bioingeniøren 3 2015) spurte forskerne de medisinsk biokjemiske laboratoriene om hva bioingeniørene mente var aktuelle forskningsområder. Nå kommer oppfølgingen - nemlig en avklaring av hvilke av disse temaene som er viktigst.

I undersøkelsen ble det ikke spurt direkte om bioingeniørene generelt syntes det var viktig å forske, men basert på hvor mange forskningstemaer deltakerne graderte som mest viktige, er det naturlig å tolke svarene dithen at bioingeniører vil forske. Så hva vil de forske på? Jo, blant annet på PNA.

I RESULTATENE FRA UNDERSØKELSEN aner vi en gjenspeiling av hva bioingeniørene i de medisinsk biokjemiske laboratoriene opplever som frustrerende i sin arbeidshverdag, og at desentralisering av blodprøvetaking fortsatt er et hett tema. De aller høyest rangerte forskningsområdene handler nemlig mye om hvordan andre yrkesgrupper utfører det som vi anser som bioingeniørfaglige oppgaver, for eksempel når det gjelder pasientidentifisering. I tillegg fremheves bioingeniøren som diagnostisk samarbeidspartner - og altså PNA.

DET ER TYDELIG at dette er temaer som engasjerer, men er det virkelig dette bioingeniørene skal forske på? Det gjenspeiles foreløpig ikke i de vitenskapelige artiklene som publiseres i Bioingeniøren.

Men kanskje det kommer?