Bioingeniører i frontlinjen

I SKRIVENDE STUND er mediebildet preget av stengte grenser, stengte skoler og soldater i ankomsthallen på Gardermoen. På nærbutikken min er det plutselig tomt for vanlige varer som mel og kjøttdeig. Hadde man våknet til dette uten å kjenne bakgrunnen, ville man trodd det var krig.

OG KRIG ER DET – på en måte. Fienden er et virus, og som i kamp med våpen må motstanderen identifiseres, isoleres og nedkjempes. I denne kampen står bioingeniørene i første linje.

SJELDEN FÅR MAN så tydelig demonstrert hvor viktige bioingeniørene og de medisinske laboratoriene er, som under et sykdomsutbrudd med en ny mikrobe. Nå er bioingeniørene på mikrobiologiavdelingene helsetjenestens øyne og ører. Det er dere som identifiserer, slik at resten av helsetjenesten kan isolere og behandle.

BIOINGENIØREN har skrevet om Covid-19-epidemien siden slutten av januar. Vi så at Kina nærmest stengte ned landet for å stoppe viruset. Men få hadde vel for alvor trodd at Norge, bare halvannen måned senere, skulle innføre de mest inngripende tiltakene vi har hatt i fredstid for å oppnå det samme. Situasjonen i Italia, som ser ut til å ha en epidemi helt ute av kontroll, har nok bidratt til å senke terskelen for strenge tiltak.

I SKRIVENDE STUND vet vi ikke hvor mye tiltakene hjelper. Kritikken har haglet. For sent, sier noen. For mye, sier andre. I tillegg hører vi om mangel på medisinsk utstyr. Var det planlagt godt nok på forhånd?

DET VIL KOMME en tid for å evaluere, kritisere – og rose. Har det skjedd feil? Ja, helt sikkert. Vil det bli gjort flere? Utvilsomt, for slik er det gjerne i kriser. Men det blir også utvist ekstraordinær innsats, strålende dugnadsånd og stor oppfinnsomhet. For slik er det også i kriser.

AT DET PÅGÅR en løpende og åpen helsefaglig debatt om smittevern, tiltak og prioriteringer, er som seg hør og bør i et demokratisk og kunnskapsbasert samfunn. Men den store debatten om hele krisehåndteringen, må samfunnet ta etter at det verste er over. Inntil da må vi alle delta i samfunnsdugnaden og følge de til enhver tid gjeldende faglige råd og påbud.

OM EN STUND er det også tid for å se på om laboratoriene hadde de ressursene de trengte, og om alle ledd i helsetjenesten har tilgang på den bioingeniørkompetansen de trenger. NITO advarte så sent som i begynnelsen av februar om at det kan bli mangel på bioingeniører i fremtiden. Koronakrisen bør gjøre det krystallklart for alle at det er livsviktig med topp utstyrte og godt bemannede medisinske laboratorier.

BER DU MEG beskrive en typisk bioingeniør, vil jeg si grundig og profesjonell. En fagperson som tar ordet «kontrollfrik» som en hedersbetegnelse. Og slik fremstår også de bioingeniørene jeg har snakket med den siste måneden – mens de forberedte seg på å analysere koronaprøver, og etter at epidemien brøt løs: Fokuserte og klare til innsats, trygge på sin egen kompetanse og med visshet om at de gjør en livsviktig innsats for samfunnet.

I DAG SKAL DERE VITE, uansett hvor slitne dere er, uansett hvor tøff dagen på laboratoriet har vært, at dere alle sammen kan være STOLTE AV Å VÆRE BIOINGENIØRER!

Og vi i Bioingeniøren lover at vi skal gjøre vårt for å bidra til at samfunnet ikke glemmer hvor viktige bioingeniører er.