Bioingeniørpraksis og antikkens dyder

Studentene våre er ute praksis alle tre årene og våre samarbeidende praksislaboratorier gjør en stor innsats i opplæringen av de fremtidige bioingeniørene. Uten denne innstasen er det ikke mulig å drive en profesjonsutdanning. Den virkeligheten vi utdanner til, er for kompleks til at vi klarer å gjenskape den inne på skolene. En relevant profesjonsutdanning må derfor være et samarbeid mellom skolene og praksislaboratoriene.

Uheldige hendelser i praksis

Våre studenter har i all hovedsak meget gode erfaringer fra praksislaboratoriene. Dette ser vi når vi leser praksisrapporter og har evalueringssamtaler med studentene. Men det er ikke alltid slik, og det er dette denne artikkelen fokuserer på.

For noen år siden fortalte noen studenter som var under opplæringer i prøvetaking at de ble bedt om å utføre handlinger de selv mente var krenkende mot pasientene. En fortelling var slik: «Jeg gikk sammen med bioingeniøren som skulle lære meg opp. En av pasientene vi skulle ta prøve av satt på en dostol bak et skjermbrett. Vi tok oss ikke tid til å vente til pasienten var ferdig, men gikk bak skjermbrettet og tok prøven. Pasienten protesterte ikke, men jeg opplevde det som helt feil.»

En annen av historiene, opprinnelig skrevet i et refleksjonsnotat fra første års praksis, er nå omformet til et case og er gjengitt i «Etikk for bioingeniører»: Etisk dilemma/utfordring relatert til punkt 1. i de yrkesetiske retningslinjene: «Du tilkalles for å ta blodprøver av en rusmisbruker i akuttmottaket. Situasjonen er vanskelig og du opplever at pasienten behandles respektløst. Hva gjør du?»

Tør jeg si ifra?

Et slikt spørsmål om hvordan studentene reagerer - eller bør reagere - når de opplever forhold som strider mot allment aksepterte moralske normer, kan egentlig omformes til hvordan vi alle bør reagere. De handlingene som beskrives kan knapt sies å være etiske dilemmaer. De aller fleste vil vel si at dette er brudd på vanlig folkeskikk eller allmenn moral. Likevel vil mange av oss ikke handle slik vi intuitivt vet vi burde. Vi vil protestere, si fra, ja bent fram rope ut at: Slik kan vi ikke gjøre! Men det er vanskelig, særlig for en student som er i en underlegen situasjon. Det oppleves problematisk å si høyt og tydelig ifra, fordi vi tror dette kan få uheldige konsekvenser. Det er altså om vi skal si ifra eller ikke, som er det etiske dilemmaet.

Platoniske dyder

Kan «dydsetikken», med røtter helt tilbake i antikken, gi oss hjelp til å reflektere over dette?

Innenfor dydsetikken er man opptatt av den som handler moralsk og hva slags egenskaper vedkommende har. De fire klassiske kardinaldydene var: «Måtehold», «Visdom», «Mot» og «Rettferdighet». I Platons dialoger «Menon og Protagoras» kommer det fram at dydene ikke er uavhengige av hverandre. Du handler ikke moralsk riktig hvis du handler med stort mot, men uten visdom. Det er heller ikke bra å handle med visdom, uten å ta hensyn til hva som er rettferdig.

Den gylne middelvei

Aristoteles definerer i sitt verk «Den nikomakiske etikken» en dyd som et karaktertrekk som ligger mellom to ytterpunkter; mellom en karakterbrist og karaktertrekket i alt for sterk utgave («den gylne mellomvei»). Dyden «Mot» er etter denne tenkemåten en middelvei. Å la være å handle på grunn av feighet - og å handle overilt eller i overmot - blir like galt. Den moralsk gode handlingen er et resultat av mot, og her kan vi også trekke inn Platon; den må kombineres med visdom. Vi bør altså tenke oss om før vi handler. Å «skrike ut» kan være en handling i sanseløst overmot, mens det å aldri si fra om den uretten som er gjort, må kunne kalles feighet. Hvordan vi skal handle, må likevel alltid vurderes i den enkelte situasjon. Er hendelsen svært graverende og setter pasientens liv og helse i fare, må reaksjonen være kontant og kraftig.

Arenaer for refleksjon

I situasjoner der vi blir opprørte over at det handles på tvers av god folkeskikk, bør vi altså sanse oss før vi skriker ut. Vi bør tenke igjennom hvordan reaksjonen kan gi den beste virkningen. For studenter kan det være å ta situasjonen opp i ettertid med veileder eller kontaktlærer - eller skrive det i et refleksjonsnotat. Studenter i praksis må ha mulighet til å fortelle om og diskutere situasjoner de opplever som problematiske. På samme måte må vi i yrkeslivet skaffe oss arenaer hvor det er mulig å diskutere forhold som vi finner kritikkverdige, og personer som varsler om kritiske forhold må sikres mot å bli møtt med motreaksjoner eller utstøting.