De aller mest sårbare

Av SUSANNA MAI WOLDSTAD UTVÆR, suppleant i BFIs yrkesetiske råd

Jeg hekter fingeren inn i munnen på den lille, mellom den nyfødte og mors trygge bryst. Mor har ikke lært hvordan hun kobler av barnet ennå, og prøvene må jo tas nå. Barnet blir lagt på magen på en kald stellematte. Barnet får et stikk i hælen, og begynner å gråte. Jeg snur meg mot mor og sier “stikket er ikke så vondt, men de syns klemmingen på foten er plagsom". En innlært setning som mange av oss bruker. Prøven blir tatt og barnet får komme tilbake i mors armer.

Da jeg skulle bli mor leste jeg mye om kjærlighetshormonet oxytocin, og om hvor viktig det er i forbindelse med fødsel, amming og tilknytning til barnet. Det dannes lettest når mor føler seg trygg og har ro rundt seg. Uforstyrret hudkontakt og hyppig amming hjelper barnet gjennom den tøffe overgangen fra livmor til verden. Norske barselavdelinger har mer og mer fokus på å holde mor og barn sammen gjennom oppholdet.

Unødvendig stress

På mange sykehus er det fremdeles bioingeniørene som går prøvetakningsrunder på barselavdelingene, for å ta prøver av de nyfødte. Vi kommer til fastsatte tidspunkter og har gjerne litt dårlig tid. Vårt oppdrag er å få tatt blodprøven, og sørge for et nøyaktig resultat.

Det er lett å glemme at vi går inn på en avdeling med utrolig sårbare pasienter, og at hvert barn er knyttet sammen med en like sårbar mor. Når vi skiller mor og barn, så kan det oppleves stressende for begge parter. Mor vil ofte bli med når prøven blir tatt. Det er ikke like lett for alle. Noen har gjennomgått keisersnitt eller tøffe fødsler, og gange kan dermed være veldig ubehagelig. Noen har også opplevd større blodtap og sliter med svimmelhet. Barnet vil helst ligge trygt i mors armer og kjenne lukten av henne. For å minimere denne belastningen på mor og barn, så kan man velge å ta prøven der pasienten er. Det ville jo ikke falt oss inn å flytte pasienter på andre avdelinger inn på egne rom for å ta en blodprøve.

Mangler språk for smerte

Nyfødte føler smerte på samme måte som barn og voksne, men de mangler språk for å uttrykke det. Dermed er det lett å avskrive nyfødtes gråt som noe trivielt, den kan jo utløses av den minste ting. Her må vi huske på at barnet nylig har forlatt tryggheten i livmoren, hvor de har konstant tilgang på næring, har jevn temperatur og eksisterer i en vektløs tilstand. Sult, temperaturendringer og smerte er helt nytt og kan nok oppleves ganske intenst. Nyfødtes smerteopplevelse bør derfor bli tatt like alvorlig som hos pasienter som kan uttrykke seg verbalt.

Amming kan virke smertelindrende for barnet. Dersom vi velger å ta blodprøven samtidig som barnet ligger ved mors bryst, så kan vi minimere smerten. Barnet vil være mer avslappet, noe som gjør at blodet renner lettere. Barnet vil også være varmt, noe som gjør det lettere å ta prøven. Vi slipper også å skille mor og barn, og bidrar dermed til de viktige tilknytningsprosessene som foregår på barselavdelingene. Som en ekstra bonus sparer vi tid, fordi vi ikke trenger å flytte pasienten eller vente på at babyen skal bli ferdig med å die.

Dagens praksis kan for mange oppleves å være i strid med god mor-barn-omsorg. Kanskje det er på tide å vurdere hvordan vår egen yrkespraksis påvirker andre i en av livets mest sårbare faser? I BFIs yrkesetiske retningslinjer for bioingeniører står det «Bioingeniøren utøver sitt arbeid faglig forsvarlig og tar ansvar for egne handlinger». Det er derfor viktig at vi ikke gror fast i gamle vaner, men evner å tenke nytt i takt med våre kollegaer på sykehusene. Vi kan sammen være med på å gi mor og barn en mildest mulig inngang til det nye livet.