Arbeidspresset er alt for høyt – nå må vi bioingeniører ta debatten!

Debatt

Arbeidspresset er alt for høyt – nå må vi bioingeniører ta debatten!

Følelsen av utilstrekkelighet og jaget etter å komme i mål med dagens rutinearbeid, kan overskygge det faktum at hver enkelt prøve representerer et menneske. Arbeidspresset er skyhøyt og situasjonen er vanskelig.

Publisert

Endret

NITO Helse Sør-Øst har fått en henvendelse fra to bioingeniører som har skrevet et debattinnlegg. De ønsket å innby til debatt, men ble kalt inn på teppet fordi ledelsen følte seg uthengt i innlegget. De sendte derfor innlegget til oss - og har selv valgt å være anonyme.

Når helseminister Bent Høie i sin sykehustale for 2018 sier at «vi skal øke produktiviteten, ikke ved å løpe fortere, men gjennom bedre ledelse», skjønner vi at ledere kan føle seg utsatt. Vi forstår derfor at skribentene ønsker å være anonyme, men saken er viktig og vi håper på debatt.

Konsern NITO Helse Sør-Øst, ved leder Julie Dybvik

I Bioingeniøren nr. 9 2017, spør redaksjonen hvorfor bioingeniører forholder seg tause i det offentlige rom. Von der Fehr, Brobakk, Melsom og Tunsjø har noen gode forklaringer på at samtalene mellom bioingeniørene ikke kommer lengre enn til vaktrommet. Vi ønsker med vårt innlegg å åpne døren inn til vaktrommet og være med på å løfte debattene ut i det offentlige rom. Vi arbeider til daglig som spesialbioingeniør og fagbioingeniør på et laboratorium for medisinsk biokjemi. Dette er en avdeling med høy aktivitet, og vi møter daglig utfordringer med stort arbeidspress og mange oppgaver.

Arbeidspresset må dempes

Vi opplever at mengden biologisk materiale vi håndterer øker vesentlig. Det gjelder både blodprøvetaking, preanalytisk håndtering, analysering - og ikke minst; oppryddingsarbeid og avviksbehandling i sammenheng med feil som blir gjort både av oss selv og av rekvirenter. Følelsen av utilstrekkelighet og jaget etter å komme i mål med dagens rutinearbeid, kan overskygge det faktum at hver enkelt prøve representerer et menneske.

Vi føler at tiden er inne for å starte en debatt om hvordan vi som yrkesgruppe kan dempe arbeidspresset helsemyndighetene påfører oss gjennom sin politikk med raskere diagnostisering og behandling. Målet med denne politikken er vel og bra, men hvem skal gjøre jobben? Hvordan kan vi synliggjøre oss slik at rekvirenter og sykehusledelse forstår at bioingeniører er en gruppe medarbeidere de må ta bedre vare på?

For få ressurser

Vi får som sagt stadig mer å gjøre. Dette er en naturlig følge av at flere pasienter skal diagnostiseres og behandles på kortere tid. Da er rekvirentene avhengig av flere analyser og raskere svar. Dette skjer uten at vi som skal gjøre denne jobben får nok ressurser til å håndtere utfordringen. Helsemyndighetene ønsker økt automatisering og mer høyteknologisk instrumentpark for å effektivisere. Dette er også vel og bra, men vi arbeider i et topp moderne laboratorium der det aller meste foregår automatisk. Automatisering er ikke nødvendigvis synonymt med mindre arbeidsmengde, det er heller en annen type arbeid. Det er dessuten et krav at bioingeniører skal holde seg faglig oppdaterte og i tillegg arbeide med innovasjon og nytenking i tillegg til den store økningen i prøvemengde. Hvordan skal vi få til alt dette uten at nye ressurser blir tilført? Lønnen vår er en helt annen debatt, men at den er lav, er ingen hemmelighet.

Løper rundt med høye skuldre

Vi ser at den økende arbeidsmengden påvirker både arbeidsmiljøet og den enkelte bioingeniør. Vi løper rundt med høye skuldre og er usikre på om vi klarer å ivareta pasientsikkerhet og kvalitet. Dette kommer stadig frem under samtaler bioingeniører imellom. Vi ser og hører at de har så mye å gjøre at de kan gå hele dagen igjennom uten å kunne ta pause. Arbeidsdagen går i ett, og det er ikke sjelden man må gjøre arbeidsoppgavene for både to og tre på grunn av sykefravær. Vi føler at lederne heller ikke har mye å stille opp med, siden flere pakkeforløp skal igangsettes og det er krav om stramme tøyler og effektivisering for å holde budsjettene. Det kan ofte oppleves som at bioingeniørene roper høyt ut sin ytterste nød til en ledelse som er bundet på hender og føtter og som må bruke tiden sin på å innhente personell til å dekke opp ledige vakter i stedet for å gjøre annet lederarbeid.

Har vi rett og slett trengt oss selv inn i et hjørne der ingen lenger ser og hører oss? Tillitsvalgte oppfordrer de ansatte til å skrive overtid for ikke avholdte pauser. Det er heller ikke sjelden man må arbeide overtid på grunn av lange køer i blodprøvetakingsenheten. Det er også slik at man blir oppfordret til å skrive avvik når svarresponstid ikke overholdes på grunn av for stor arbeidsmengde. Allikevel mistenker vi at dette blir gjort sjeldnere enn det burde, nettopp fordi man heller prioriterer å ta enda en blodprøve – eller distribuere pasientprøvene - eller gi ut de siste analysesvarene før man går hjem.

Sammen er vi sterke!

Det vi har beskrevet er vår status per i dag, og vi vet at vår arbeidsgiver har fokus på forbedring, og at det er tiltak på trappene. Nå ønsker vi å utfordre bioingeniører i hele landet til å fortelle om egne erfaringer og utfordringer. Hvis noen har kommet frem til gode løsninger på liknende utfordringer, ønsker vi å høre om det. Vi ønsker rett og slett en debatt som kan si noe om hvordan vi som bioingeniører kan finne muligheter og veier til å påvirke vår egen arbeidsdag. Slik det er nå, drukner vi i arbeid og det er fare for at vi glemmer det viktigste; nemlig pasientene som trenger oss – og at vi selv skal holde i jobben et helt yrkesliv.

Så, alle bioingeniører som føler at dette innlegget treffer: Skal vi bare akseptere og godta denne situasjonen som er i ferd med å bli uholdbar? Vi synes ikke det! Så kom med innspill! Delta i debatten! For sammen er vi sterke.

Les mer:

Bioingeniører skrev om arbeidspress, ble forsøkt stoppet av ledelsen

- Arbeidsdagen er en overflow av prøver

Fra redaksjonen: Tar du den, så tar du den!

Stikkord:

Arbeidsliv