Bioingeniørene bør ha en større plass i helsevesenet

Av KAJA MARIENBORG, bioingeniør, Mikrobiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold

Mange bioingeniører driver, i likhet med meg, opplæring av studenter, nyansatte og leger. Dette er kunnskapsformidling i praksis. Som ivrig deltager og bidragsyter i internundervisninger, ser jeg viktigheten av denne type kompetanseoverføring innad på egen avdeling. Som gjesteforeleser på bioingeniørutdanningene på Østlandet kjenner jeg på følelsen av å finne trygghet i faget mitt. Kunnskapsformidling på alle plan er et godt redskap for å synliggjøre vår kompetanse og yrkesrolle i helsetjenesten. Å formidle trenger ikke å være så annerledes. Vi kan heve hodene og tenke litt nytt. Kunnskapsformidling bør bli en del av oppdraget til profesjonen, ikke minst for fagbioingeniører og for de som sitter som representanter i de ulike utvalgene knyttet til yrket.

Tverrfaglige team

I fjor publiserte Marianne Larsen og Synnøve Hofseth Almås en artikkel om bioingeniørene i rollen som diagnostiske samarbeidspartnere. De konkluderte med at bioingeniørene trenger å komme seg ut av laboratoriet. Vi skal formidle vår kunnskap direkte i tverrfaglige team, ved pasientens side (1).

Kallenavn på bioingeniørene i dag er gjerne «vampyren» eller «blodsugern», en rådgivende rolle kan endre dette synet. Larsen og Almås forteller at deltagerne i de tverrfaglige teamene hadde positive erfaringer med denne ordningen (1). Overrekvereringen gikk ned, og legene bestilte riktigere prøver som sparte pasientene for unødvendig prøvetaking. Disse erfaringene deler også vårt naboland Danmark. Danskene mener vår plass er som kunnskapsformidlere i alle grupper der man skal forholde seg til diagnostikk og analysesvar (2, 3, 4). Det tenker jeg er like gjeldende i Norge. I artikkelen «The roles of the Clinical Laboratory Scientist: Educator, Consultant, Advocate» av Anne Ranne, forteller artikkelforfatteren at til tross for samhandlingsreformer er gapet stort mellom laboratoriene og de som tar de kliniske avgjørelsene (2). En aktuell problemstilling også her til lands. Om profesjonen vår vil bli mer synlig, må vi ut på de aktuelle avdelingene og drive med opplæring og være kunnskapsformidlere på nyansattdager og fagdager. Det er jo våre analyser det er snakk om - analyser vi kjenner ut og inn, med feilkilder og betydninger av resultatene. Vi må tydeliggjøre vår kompetanse og rolle i helsevesenet.

Ut av komfortsonen

Vår profesjon er midt i en teknologisk revolusjon. Samtidig holder noen av fagdisiplinene fast ved det gamle og kjente, til tross for innføring av automasjon. Automasjon frigjør tid til andre oppgaver, hvorfor ikke bruke noe av tiden til aktiv kunnskapsformidling og løfte kompetansen i egne fagdisipliner? Bioingeniørens rolle er i endring, men vi kan aktivt være med å forme den nye rollen. Bioingeniører er flinke til å arrangere kurs og konferanser for alle fagdisiplinene. Samtidig erfarer jeg at det er få bioingeniører som selv er kunnskapsformidlere. Er vi faglig kompetente nok til å være rådgivere for leger og sykepleiere i en klinisk rolle, er vi vel mer enn kompetente nok til å videreformidle kunnskapen vår? Opprettholdelse av autorisasjon krever kompetanseutvikling. Vi må følge med i tiden og tilegne oss ny kunnskap. Det er ikke slik at alle må tale for fulle saler, men det bør være selvsagt å dele av egen kompetanse. Vi har arenaer som internundervisninger eller faggrupper rundt om på laboratoriene. Her kan vi utfordre komfortsonen, vi må ikke være verdensmestere i noe for å formidle det videre.

Synlighet og sosiale medier

Liv Kjersti Paulsen skrev, da hun var med i BFIs rådgivende utvalg for bioingeniører som jobber innen forskning, at vi må ta eierskap til faget vårt. Hun mener kunnskapsformidling er en brikke for å synliggjøre yrkesgruppen med hensyn til rekruttering både til yrket og forskningsprosjekter (5). Jeg er enig. Foredrag, leserinnlegg og innlegg på sosiale medier er viktig for synlighet. Bioingeniører kan være delaktige her. Grunnutdanningene kan ha tverrfaglig formidling og sosiale medier på agendaen. Dette er en mulighet til å vise samfunnet hvem vi er og hva vi bidrar med.

Norge er kjent som «The Land of Chlamydia» og Helsedepartementet bruker store ressurser på informasjonskampanjer om kondombruk og testing for seksuelt overførbare infeksjoner. «Helsesista» er et eksempel på en helserelatert sosiale medier-plattform som bioingeniører kunne knyttet seg opp mot. Vi kunne bidratt med informasjon rundt testing og feilkilder ved selvtesting. Det ville gitt yrkesgruppen synlighet direkte inn i ungdomsmiljøet og skapt nysgjerrighet rundt profesjonen. Det kan bidra til rekruttering av motiverte studenter.

Mer plass

Bioingeniørenes rolle som helsearbeidere er i endring og som profesjon bør vi ha en større plass i helsevesenet. Å sette kunnskapsformidling på agendaen er imidlertid ikke ensbetydende med at alle bioingeniører skal stå foran fullsatte saler og tale. Vi kan starte med å bli kunnskapsformidlere i egen avdeling.

Referanser

1. Larsen M, Almås SH. Bioingeniøren som diagnostisk samarbeidspartner i helsevesenet. Bioingeniøren. 2018;4:20-5.
2. Ranne A. The roles of the Clinical Laboratory Scientist: Educator, Consultant, Advocate. Clin Lab Sci. 2009;22(4):196-202.
3. Adrian S, Kristensen J. Sæt din viden i spil. Danske Bioanalytikere. 2010;9:8-10.
4. Nielsen HB. Kompetent. Synlig. Kommunikerende. Danske Bioanalytikere. 2010;9:11-4.
5. Paulsen LK. Bioingeniører må synes bedre i medisinsk forskning. Bioingeniøren. 2014;10:34-5.