Bioingeniører må synes bedre i medisinsk forskning

I statsbudsjettet for 2014 ble helseregionenes forskning styrket med 100 millioner kroner. Den blå-blå regjeringen følger opp satsingen i 2015-budsjettet. Denne økte nasjonale satsningen på forskning i helsetjenesten må gjenspeiles i laboratorieavdelingene.

Den beste garantien for at laboratoriene i fremtiden skal ha et godt og oppdatert tilbud tilpasset pasientenes og helsetjenestens behov, er vår evne til å tilegne oss ny kunnskap og videreutvikle laboratoriene. Vi bioingeniører sitter med viktig kunnskap som har betydning for behandling av pasienter. Vi må derfor drive mer forskning på eget fagfelt og vi må ha ambisjoner ut over å være “teknisk bistand” i større kliniske studier.

BFIs forskningsutvalg

RUFBIF, BFIs rådgivende utvalg for bioingeniører som jobber innen forskning, ble opprettet nettopp for å arbeide med saker som fremmer bioingeniørforskning. Målgruppen er både bioingeniører som selv er forskere og leder forskningsarbeid, og bioingeniører uten forskerutdanning som deltar i forskergrupper.
Vi jobber for mer synlig bioingeniørforskning, økt forskningskompetanse blant bioingeniører, bedre rekruttering av bioingeniører til forskning - og bedre nettverksbygging.

Vi trenger kompetanseplaner for bioingeniører

Selv har jeg jobbet ved tre ulike sykehuslaboratorier før jeg begynte på min nåværende arbeidsplass. Det har vært en reise i ulike kulturer når det gjelder selvstendig bioingeniørarbeid, satsning på forskning, betydningen av kvalitetsarbeid og samarbeid mellom yrkesgrupper.
Felles for de tre avdelingene var at de ikke hadde noen tydelig strategi for kompetanseutvikling for bioingeniører. I laboratorienes årsplaner var det konkrete mål for legenes utdanning, prosjekter og publikasjoner, mens kompetansemålene for bioingeniørene var mangelfulle eller fraværende.
Jeg har møtt bioingeniørledere som anser faglig fordypning i form av kurs, videreutdanning og prosjektarbeid mer som en personlig belønning, enn en gevinst til et felles fagmiljø.

Vi trenger bioingeniører med spesialkompetanse

På laboratorier hvor det allerede foregår forskning verdsettes bioingeniører med formell spesialkompetanse. Her klarer man å dedikere stillinger til denne type aktivitet og skape et miljø hvor forskningsaktivitet foregår parallelt med rutinevirksomheten. På laboratorier med lav eller ingen forskningsaktivitet, er ikke kompetansebehovet like tydelig.
BFI skriver i dokumentet ”Fremtidstrender i bioingeniørfaget” at det vil bli et økt behov for spesialisert bioingeniørkompetanse i samsvar med den økende teknologiske utviklingen og krav fra helsetjenesten. Så i stedet for å diskutere om det er et behov for bioingeniører med mastergrad og ph.d, bør vi heller utnytte og se de mulighetene denne kompetansen gir. I tillegg må ledere stimulere flere ansatte til å øke kompetansen sin. Ofte brukes manglende kapasitet som begrunnelse for hvorfor forskning og kompetanseutvikling uteblir. Men det handler like mye om vilje, ambisjoner og kultur.

Forskning på rutinelaben

Min arbeidsplass er et rutinelaboratorium hvor det også drives forskning. Jeg koordinerer en studie selv om jeg ikke har formell forskerkompetanse. Lederen ved min enhet er opptatt av å gripe tak i initiativ fra medarbeiderne, drive frem engasjement og få til et faglig spennende miljø. Vi er flere ulike profesjoner med en felles grunntanke om å utvikle nye metoder, forske og gjøre rutinearbeid, ved å utnytte og verdsette hverandres kompetanse. Det bør ikke være for tette skott mellom forskning og rutinevirksomhet. I forskningen snakker vi samme språk og jobber mot samme mål. Den tette dialogen gjør det lettere å samarbeide om faglige utfordringer i den daglige driften også. Prosjektgruppa vår er sammensatt på en slik måte at den vitenskapelige tilnærmingen ivaretas, selv om jeg ikke har mastergrad eller ph.d. Hvis man knytter seg til andre forskere eller forskningsmiljøer kan man yte vesentlige bidrag i forskning og forfatterskap - uten formell forskerkompetanse.

Nytten av forskning i laboratoriedriften

Studien jeg leder gjennomføres med støtte fra sykehusets forskningsmidler. Både reagens- og utstyrskostnader, samt lønnsmidler, ble innvilget. I tillegg gjorde avdelingen tilpasninger slik at noe av forskningsarbeidet kunne inkluderes i den daglige driften. Målet for studien var å kartlegge forekomsten av to seksuelt overførbare mikrober. Studien ga laboratoriet økt innsikt i bakteriene og analysemetoden, og dette dannet grunnlag for metodeforbedringer. En mer sensitiv metode ble utviklet slik at vi i dag finner flere smittede individer. Økt forståelse av patogenesen til bakteriene gjorde også at laboratoriet nå har mer utfyllende kommentarer i svarbrevet hvis prøven er positiv.
Den konkrete nytten laboratoriet - og pasienten - har hatt av studien, er bedre service og høyere kvalitet på analysesvarene.

Del kunnskapen med andre!

Kunnskapsdeling er også avgjørende for et prosjekts betydning. Vi har presentert vår studie innad i sykehuset og på eksterne konferanser og brukermøter, og den vil bli publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Formidling av forskningen gjør at laboratoriet blir mer synlig i sykehuset, blant rekvirentene og i fagmiljøet. Denne synligheten kan generere mer forskning på klinisk relevante problemstillinger, gi større faglige nettverk, mer velvilje fra sykehusledelsen og mer målrettet bruk av laboratoriets tjenester, for å nevne noe.
Det finnes en mengde større og mindre forskningsprosjekter som kan knyttes opp mot laboratorievirksomheten rundt om i landet. Grip mulighetene; forskning er spennende og kunnskap er smittsomt!