Av HELGE EDLAND, Nestleder Tolkeforbundet
«Dette handler ikke om diskriminering, men om å ivareta sikkerheten så godt som mulig – både for giveren og de som skal få blodet», uttaler Lise Sofie Nissen-Meyer ved Blodbanken i Oslo til bioingenioren.no 10. juni.
Uttalelsen kom som et svar på mitt åpne brev i Dagens Medisin 11/2018 til blodbankene, Helsedirektoratet og helseminister Bent Høie, der jeg på vegne av Tolkeforbundet hevder at blodbankene ikke har forståelse for tolkerollen når de nekter tolkebrukere å gi blod.
Nissen-Meyer har rett. Dette handler ikke egentlig om diskriminering, men om å ivareta sikkerheten så godt som mulig – både for giverne, og for de som skal få blodet. Det får man til ved å sikre god kommunikasjon og forståelse under blodgiversamtalen, gjennom bruk av kvalifiserte tolker. Nissen-Meyer sier at løsningen kan bli at Blodbanken i Oslo ”lager en egen prosedyre for døve givere og bestiller tegnspråktolk via sykehusets tolkesentral”; loven er klar på at det ikke er et valg, men en plikt å benytte tolk når det er nødvendig for å tilfredsstille lovverkets krav til informasjonsplikt.
Nissen-Meyer har rett. Dette handler ikke egentlig om diskriminering, men om å ivareta sikkerheten så godt som mulig – både for giverne, og for de som skal få blodet. Derfor har vi en rekke lover for det norske helsevesenet generelt, og retningslinjer for transfusjonstjenesten i Norge spesielt.
Nissen-Meyer mener at blodbankene kan lage egne regler, og kreve at blodgivere skal ”beherske norsk skriftlig og muntlig” – uten noe som helst hold i noen av de juridiske rammene for blodgiversamtalen som hun selv har forelest om en rekke ganger. Ikke en gang Nissen-Meyers kolleger støtter dette. I Dagsavisen 5. juni slår avdelingsoverlege Gunn Kristoffersen ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved Stavanger universitetssjukehus fast at ”kriteriene for hvem som kan eller ikke kan være blodgivere er basert på medisinskfaglige vurderinger”. Som medlem i Transfusjonstjenestens kvalitetsråd bør hun være mer enn godt informert på området.
Dette handler ikke egentlig om diskriminering, men om manglende forståelse og kunnskap.
Nissen-Meyer har rett. Dette handler ikke egentlig om diskriminering, men om å ivareta sikkerheten så godt som mulig – både for giverne, og for de som skal få blodet. Men når blodbankene ut fra henvisning til et udokumentert krav til språklig kompetanse holder spesifikke grupper med mennesker utenfor det som lovverket slår fast er en helsetjeneste, så handler det om noe annet. For å sitere Likestillings- og diskrimineringsombudet sitt brev til Blodbanken i Oslo: ”Vi mener at en praksis som utelukker personer med funksjonsnedsettelser (døve og døvblinde) og personer som ikke har gode nok norskkunnskaper fra å gi blod, kan reise spørsmål om diskriminering”.
Nissen-Meyer har rett. Dette handler ikke egentlig om diskriminering, men om manglende forståelse og kunnskap. Når blodbankene nekter å la personer som bruker tolk å gi blod, mener Tolkeforbundet at det vitner om manglende forståelse for at en tolk ikke er en tredjeperson i situasjonen, men en topartisk brobygger som reduserer faren for misforståelser. Det vitner om manglende forståelse for at helsevesenet hele tiden benytter tolker i mye mer akutte, farlige, følsomme eller pinlige situasjoner enn hva en blodgivning utgjør. Og det fremviser manglende kunnskap om hvordan tolk tilbys gjennom Nav Tolketjenesten og dekkes gjennom Folketrygden.
Nissen-Meyer har feil. Å la tolkebrukere få gi blod er ikke ressurskrevende, medfører ikke merkostnader og fører ikke til at andre ting må nedprioriteres. Det GIR ressurser, i form av sårt trengte blodprodukter som kan redde liv! Tolkeforbundet ønsker et samarbeid mellom blodbankenes helsepersonell og tolkeprofesjonen, for at vi sammen kan ivareta sikkerheten så godt som mulig – både for giverne, og for de som skal få blodet.
Les også:
