Av Kirsti Holden, bioingeniør, Sørlandet sykehus, Arendal
I et innlegg i Bioingeniøren nummer 5 (2018) får Kirsti Hokland fram de ulike synspunkt og problemstillinger som har kommet fram i kjølvannet av høringsutkastet til retningslinjer for bioingeniørutdanningen. Jeg støtter henne.
Forholdet mellom intern praksis (ferdighetstrening i utdanningsinstitusjoner) og ekstern praksis (erfaringstrening i sykehuslaboratorier) har stadig vært oppe til diskusjon - både mellom de ulike utdanningsinstitusjonene og de studentansvarlige i tjenestene. Emnet praksis har også vært fokus for flere innlegg i Bioingeniøren de siste årene.
Nåværende rammeplan av 2005 (1) har klare krav til hvor mye praksis en bioingeniørstudent skal ha utenfor utdanningsinstitusjonene. Selv med slike klare krav er gjennomføringen av praksiskravet veldig ulikt. Hvis høringsforslaget blir vedtatt slik det foreligger, hvilken rett har studenten da til å bli kjent med yrket utenfor utdanningsinstitusjonene? Kan vi i tjenesten få uteksaminerte bioingeniører som ikke har sett en pasient?
Hvordan greier utdanninger som for eksempel sykepleien, med veldig mange ukers krav til ekstern praksis, å gjennomføre et slikt krav? Hva er det som gjør at noen bioingeniører ønsker å redusere dagens krav til praksis utenfor skolene?
Verdien av ekstern praksis er stor
Sykehuslaboratoriene er linje 2-tjeneste og driftes etter Lov om spesialisthelsetjenesten (2). Jeg vil trekke fram følgende paragrafer:
§ 3-5. Om deltakelse i undervisning og opplæring
- De regionale helseforetakene skal sørge for at behovet for undervisning og opplæring av helsefaglige elever, lærlinger, studenter, turnuskandidater og spesialister dekkes innen helseregionen.
§ 3-8. Sykehusenes oppgaver
Sykehus skal særlig ivareta følgende oppgaver:
- 1. pasientbehandling
- 2. utdanning av helsepersonell
- 3. forskning, og
- 4. opplæring av pasienter og pårørende
Hvis høringsforslaget blir vedtatt slik det foreligger, hvilken rett har studenten da til å bli kjent med yrket utenfor utdanningsinstitusjonene?
Studenter jeg er så heldig å få møte ute i ekstern praksis har uttrykt engstelse og usikkerhet for framtidige studenter som kommer inn under de nye retningslinjene.
Verdien av å være student ute i tjenesten er stor. Det er også verdifullt for praksisstedene å ha studenter. Praksisstedet kan få vise hva en bioingeniør utfører, hvor viktig vår rolle i helsevesenet er og hvor mye samhandling vi har med andre yrkesgrupper.
Studentene får oppdage hvordan teori de har tilegnet seg henger sammen i møtet med pasienter. Studentene får aha-opplevelser hvor emner de ikke fattet interesse for før, plutselig blir interessante. Studentene sosialiseres og de kommer tilbake til utdanningsinstitusjonene med større forståelse for utdanningen og arbeidslivets krav.
Tjenesten nyter også godt av studenter i praksis ved at veilederroller blir avklart, spørsmål blir stilt, ny kunnskap tilegnes, og egen arbeidsplass blir sett på med nye øyne - noe vi drar nytte av.
Tjenesten får økt kontakt med utdanningene, økt kunnskap og mulighet for utvikling av videreutdanninger og ikke minst - tjenesten kan profilere seg som mulig arbeidsplass når studentene er ferdige med sin bachelorgrad.
Forsøker å forene kryssende interesser
Fra departementets side ble det poengtert at det nye systemet blant annet skulle resultere i en mer helhetlig utdanning, større innflytelse for tjenesten i utdanningene, og la utdanningsinstitusjonenes egenart få komme mer fram.
Etter min oppfatning er det her to kryssende interessefelt som skal forenes. Det preges forslaget til retningslinjer for bioingeniørutdanningen av.
1. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-12-01-1373
2. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61#KAPITTEL_3
