Å bli behandlet som en Toyota

Jeg har med stor interesse lest Bioingeniørens omtale av Per Fugellis nye bok “Døden, skal vi danse”. De utallige bioingeniørene han har vært i kontakt med blir beskrevet som sløve og robotaktige. Karakteristikken tar jeg til etterretning. Det finnes selvfølgelig ingen unnskyldning for dårlig oppførsel.

Jeg vil gjerne svare med noen refleksjoner om det å være pasient, om et fantastisk helsevesen og om min jobb som bioingeniør.

Jeg har selv opplevd å få behandling for en alvorlig sykdom. Da hadde jeg tid til å filosofere litt mens cellegiften dryppet inn i armen. Jeg tenkte mye over hva som var viktig i livet og hva som ville være uendelig trist å måtte forlate. Det viktige omfattet selvfølgelig familie og venner, men helt klart også jobben min. Som pasient ble jeg overrasket over hvor godt de delene av helsevesenet jeg kom i kontakt med fungerte. For meg gir det trygghet å erfare at systemene og pasientsløyfene er gjennomtenkte og kvalitetssikret slik at den ene vet hva den andre gjør. Da er man ikke prisgitt enkeltpersoner. Aller best fungerte det der jeg fikk nøyaktig det jeg hadde behov for, verken mer eller mindre. Jeg har vært glad for at legen krysset av på sjekkelister ved undersøkelsen og forsikret meg om at jeg ble operert i henhold til internasjonal standard. Høy medisinskfaglig kvalitet betyr nemlig mest. Det er ikke nødvendigvis så negativt å bli behandlet som en Toyota.

Blodprøvetaking har vært en viktig del av min jobb i over tretti år. Det er vel nesten den eneste delen av prøvehåndteringen som i våre dager ikke kan utføres av en maskin. Antallet prøver har vært sterkt økende, og prøvetakingen blir en flaskehals i prøveflyten. Jeg setter pris på å ha kontakt med pasientene, men det svært store antallet får tanken på prøvetakingsrobot til å bli mer en ønskedrøm enn en trussel.

Hos oss får pasientene tatt blodprøve i henhold til akkreditert prosedyre. I den står det til og med litt om hva vi skal si til pasienten. Det krever konsentrasjon å passe på at riktige glass blir tatt til riktig analyse, og at materialet blir behandlet på riktig måte. Særlig når det er lang kø og høyt tempo er det mange muligheter for å gjøre feil. I mitt korte møte med pasienten har jeg flere forhold med meg i bevisstheten. Egen erfaring som pasient har vært nyttig. Det samme har BFIs yrkesetiske retningslinjer for bioingeniører. Jeg passer på å se hver enkelt pasient inn i øynene og si noen få ord om å henge av seg yttertøyet og ta plass i stolen. Jeg pleier ikke å presentere meg i et så kort møte. Jeg tror de fleste har mange nok navn å holde styr på og at de færreste er interessert i hva jeg heter.

Vanligvis vet jeg ingenting om neste pasient som setter seg i stolen. Men jeg vet at det er helt normalt å ikke være seg selv når en kommer rett fra legen og kanskje har mottatt en alvorlig diagnose. Det forventes at jeg skal takle reaksjoner som angst, sinne, fortvilelse og utagerende oppførsel. Noen er så redde at de må gå og komme tilbake flere ganger før vi får tatt prøve. I de få tilfellene det er aktuelt, bruker jeg tid på både tårer og sykehistorier. Men det skjer ikke ofte. De fleste vil tross alt bli ferdig så fort som mulig.

Jeg er vant til å få tilbakemeldinger. De fleste kommer spontant. Det kan være alt fra helt uhørte kommentarer om utseendet til ros for at jeg er flink. Av og til får jeg ros eller klager via avdelingsledelsen, men det er første gang jeg har fått generell kritikk gjennom Bioingeniøren.

De fleste yrkesgrupper i helsesektoren har stort arbeidspress og en stressende hverdag. Noen entydig konklusjon på hvorfor bioingeniørene har framstått som verstinger når det gjelder sløv og mekanisk oppførsel, har jeg ikke.

Mine gode kolleger opplever jeg som svært forskjellige. Pliktoppfyllende, hyggelige, kreative, morsomme og omsorgsfulle.

Er det de samme personene vi snakker om?