Blodprøvetaking – en pest og en plage?

Av Kirsti Holden

Hvorfor ble vi egentlig bioingeniører, helsearbeidere? Var det for å komme lengst mulig unna pasienten? Kun for å arbeide med prøvematerialet som andre samler inn for oss?

I rammeplanen for bioingeniørutdanningen defineres det å være bioingeniør blant annet slik: ”Bioingeniørene skal møte pasienter med empati og respekt og ha utviklet evne til kommunikasjon og samhandling med pasienter, kolleger og andre yrkesgrupper...”.

Fugelli har i sin kritikk av vår yrkesgruppe (ut fra egne opplevelse) påpekt at en yrkesgruppe oppfattes etter hvordan den utøver yrket. Sverre Skeidsvoll stiller seg uforstående til at en pasient, som Fugelli, kan oppfatte vår yrkesgruppe som personer med robotansikter og manglende folkeskikk. Det Skeidsvoll gjør er å karakterisere et annet menneskes opplevelse som ”frekk og useriøs” og dermed putte det i sekken ”ikke relevant”.

Jeg tror tvert i mot at vi kan trenge en slik salve fra en sosialmedisiner som en vekker. Kanskje den kan få oss til å se på oss selv med nye øyne? Hva vet vi om årsakene til pasientenes oppførsel og opplevelser?

Jeg støtter ikke Fugelli i at bioingeniører er som roboter, men han har et poeng. På min arbeidsplass har vi spurt oss selv om vi kjenner oss igjen. De færreste gjør det fullt ut, men at vi har vekslende dager med ulike erfaringer, er vi enige om.

Jeg har spurt bioingeniører som nylig har arbeidet ved andre sykehus om det samme, og ut fra alle disse samtalene har jeg forstått at prøverundene representerer et stort arbeidspress. På noen sykehus er presset så stort, rundene så omfattende, køen på poliklinikken så lang, at bioingeniørene forstår at pasienter til tider kan ha oppfattet dem slik Fugelli uttrykker i boken sin.

Så hvordan skal vi ta Fugellis kritikk?

Mitt forslag er at vi hører på hva han sier og ikke går i skyttergravene med skylapper på. Selv om vi ikke er enige og ikke kjenner oss igjen, så må vi erkjenne at dette er hans opplevelse.

Jeg tror dessverre ikke at han er den eneste.

Vi bør dessuten være så profesjonelle at når det kommer pasienter som (slik Camilla Eide Jacobsen beskriver) trenger både smilekurs og kurs i folkeskikk, så skal vi ha kunnskap og vilje til å møte dem på en så god måte at de ikke får enda en grunn til å være ufyselige. Som Fugelli skriver i sin bok; la møtet bli et møte mellom to mennesker, ikke bare et nummer til i rekken jeg skal bli ferdig med.

Til slutt ønsker jeg å referere en av mine kolleger, en leder som er på prøverunde av og til: ”Går det for lenge mellom hver gang jeg er på prøverunde, glemmer jeg hvor fint det er.”