Når jeg bød bioingeniørene opp til dans i boka ”Døden, skal vi danse?” var håpet å stimulere til et selvkritisk spørsmål: Er det fare for å gå inn i robotaktig rutine i dette yrket? Kan det hende at det tekniske preget, samlebåndsvirksomheten og de lynraske engangsmøtene sløver sansen for det menneskelige møtet?
Min erfaring som pasient gir grunn til å komme med denne advarselen. Den er godt ment. For jeg skjønner at rammene rundt bioingeniørens møte med pasientene gjør det vanskelig å leve etter Håvamåls råd: Mennesket er menneskets glede.
Men nettopp innenfor et slikt rammeverk er det viktig å forebygge at bioingeniøren blir til en prøvemaskin og pasienten til en ting.
Av Per Fugelli