Av Anne Bretten Mæhlum
Boka gir en svært god beskrivelse av hvordan det er å være sårbar pasient, og Fugellis oppfordringer til de fleste profesjoner i den norske helsetjenesten gir oss noe å tenke på. Selv om jeg tror at vi bioingeniører for det meste er blide og greie, synes jeg vi må tåle det han skriver om oss. Vi kan til og med være glade for at han i det hele tatt har sett oss, blant alle gruppene som jobber i sykehus eller ved legekontor.
Vi bør ta hans oppfordring om forbedring på alvor. Alle kan vi ha gode og dårlige dager, men vi må aldri glemme å ha pasienten i fokus. Det skal antagelig ikke mange vennlige ord til før en pasient synes at møtet med bioingeniøren har vært hyggelig.
Personlig synes jeg det er fint å gå prøverunde eller å ta blodprøver på poliklinikken. Prøvetakingen er en viktig del av bioingeniørfaget hvor vi får utøve kunnskapene våre. Samtidig opplever vi interessante møter med personer som trenger vår kompetanse. Vi er et viktig ledd i behandlingskjeden og vi vil jo gjerne at de som har vært i kontakt med oss skal ha et godt inntrykk når de går igjen.
De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt kontakt med helsevesenet som pasient eller pårørende. Da forventer vi at de vi treffer, det være seg lege, sykepleier, helsesekretær, radiograf eller bioingeniør, møter oss med forståelse om vi er redde, engstelige eller sårbare. Helsearbeidere må tåle at enkelte pasienter gir litt motbør i form av ”dårlig oppførsel”.
Jeg er enig med Per Fugelli. La møtet med pasienten bli et møte mellom to mennesker, ikke bare et nummer til i rekken vi skal bli ferdig med.
Det er bra at Fugelli oppfordrer oss til ikke å bli prøvemaskiner som behandler pasientene som ting. Takk for at han ser oss og nevner bioingeniørene i boka si. Selv om det han skriver ikke er positivt, er det med på å synliggjøre oss. La oss være med på å gjøre ”systemet” bedre. La oss være menneskelige!