På tide å erobre molekylærpatologien

Av Kirsten M. Østbye, universitetslektor, bioingeniørfag, OsloMet

De forskjellige laboratoriedisiplinene endrer seg raskt. Det er en rivende utvikling, blant annet innenfor molekylærbiologiske metoder, også innenfor patologien. Klarer bioingeniørutdanningene å henge med – eller er nye yrkesgrupper på vei inn i patologifaget, så vel som i de andre laboratoriespesialitetene? Molekylær metodikk vil dominere i framtiden, dette må utdanningene fokusere på, det er det liten tvil om. Men er det rom nok på bachelornivå, eller bør vi tenke videreutdanning på masternivå?

Histopatologi, et fag bygget på empiri

Innenfor patologifaget dominerer fortsatt makroskopiske undersøkelser, uttak av representative vevsbiter, fiksering, framføring, støping i parafin, snitting på mikrotom, farging og mikroskopering. De molekylære metodene benyttes ofte som tilleggsundersøkelser, som for eksempel å framskaffe prediktiv informasjon om forventet behandlingsrespons, noe som danner grunnlaget for den persontilpassede - «skreddersydde» - kreftbehandlingen. Tumorcellene undersøkes og klassifiseres slik at klinikerne (onkologene) kan bestemme og tilpasse behandlingen ut fra hvilke mutasjoner som påvises. Slik øker sjansen for overlevelse.

Etterspørselen etter molekylære metoder, som for eksempel Neste Generasjons Sekvensering (NGS), vil øke kraftig i tiden framover, innenfor alle laboratoriedisipliner. Det vil igjen stille krav til utdanningene om å utdanne kandidater som kjenner til analysene, både teoretisk og praktisk.

Når vi ikke ut til praksisfeltet?

En uformell spørreundersøkelse sendt til laboratorieledere ved de større sykehusene som utfører molekylærpatologiske undersøkelser, viser at den dominerende yrkesgruppen er bioingeniører med bachelorutdanning. I tillegg er patologer, molekylærbiologer, bioinformatikere og kjemikere representert.

Oppsummert er det en oppfatning blant respondentene at det er en fordel med masterutdanning for å kunne tolke molekylære analysedata og bidra i metodeutprøvinger. Utviklingen i faget gjør at det fra en av respondentene etterspørres «kunnskap og kompetanse om hvordan kreft oppstår og kan mutere, om tumorheterogenitet, om persontilpasset medisin, flytende biopsier og hvordan laboratoriemetoder kan benyttes for å oppdage kreft så tidlig som mulig». Av metoder nevnes spesielt NGS. Ut fra spørreundersøkelsen kan det synes som om bioingeniørene har svært lite molekylærbiologi i sin utdanning. Her kan det være forskjellig hva de ulike utdanningene tilbyr, men for de fleste stemmer ikke dette. I bachelorstudiet er det omfattende molekylærbiologi som gir både ferdighetstrening, kunnskap og generell kompetanse i de etterspurte områdene hos nyutdannede bioingeniører. Noe av problemet ligger kanskje i at utdanningene ikke har klart å formidle dette godt nok til praksisfeltet, bør utdanningenes faglige innhold markedsføres tydeligere? Kanskje tittelen molekylærbiolog er mer beskrivende, og at det er lett å oppfatte denne yrkesgruppen som bedre kvalifisert?

Mye er allerede etablert i utdanningen

Et av emnene på OsloMet heter Molekylær genetikk. Tittelen bør kanskje endres for å bli mer informativ? Her gis studentene god ballast i de grunnleggende ferdighetene innenfor DNA-teknologi. Som eksempler kan nevnes laboratoriekurs med NGS, bioinformatisk tolkning av data fra NGS og refleksjon rundt forskjeller i sekvenskvalitet fra ulike plattformer (Illumina vs MinION). Studentene utfører og tolker også qPCR-data av KRAS-mutasjoner som et eksempel på en mutasjon som har betydning for persontilpasset medisin. I det sistnevnte laboratoriekurset starter studentene på patologilaboratoriet med snitting av tumorvev og utfører DNA-ekstraksjon fra formalinfiksert parafininnstøpt snitt, noe som gir innsikt i utfordringer og preanalytiske faktorer med denne type prøvemateriale.

Molekylærpatologi er også molekylærbiologi

At molekylærpatologi er mer komplisert enn det vi kan dekke, fullt og helt, i en bachelorutdanning, er det ingen tvil om. For å forstå omfanget og betydningen av alle mutasjoner, signalveier og persontilpassede behandlinger, er det nødvendig å fordype seg mer i faget. En videreutdanning for bioingeniører på dette området vil være svært gunstig for å opparbeide seg nødvendig og spesifikk kompetanse. Ved OsloMet gjennomføres det årlig masterkurs i molekylær cellebiologi og genomisk analyse. Det pågår nå diskusjoner om å etablere et eget emne i molekylærpatologi, for å gi et mer spisset og målrettet tilbud. For det er avgjørende at utdanningen er målrettet. Andre utdanninger med generelle kurs i molekylærbiologi kan gå mer i dybden på en rekke mekanismer og dekke mange områder. Men det er viktig å være klar over at en masterutdanning i molekylærbiologi ikke nødvendigvis gjenspeiler den kompetansen man trenger i molekylærpatologi og persontilpasset medisin.

Bioingeniører forstår sammenhengen

Histopatologi og molekylærpatologi er sammensatt og komplekst. Bioingeniørene har et meget godt grunnlag for å forstå helheten i en analyse. De støper, fikserer, fremfører og farger, mikroskoperer og ser resultatene i sammenheng. Det er trolig ingen annen yrkesgruppe som har dette overblikket over hva som har skjedd med prøven før det kom DNA ut av cellene. Bioingeniørene kan tolke en oversiktsfarging og vurdere om det kanskje var for lite kreftceller i prøven til å gi et sikkert svar på mutasjonsanalysene. Bioingeniørene kan se sammenhengen mellom resultatet av immunhistokjemi og MSI-analysene, og forstå hvilken betydning det har for hver pasient.

For vi må aldri glemme at bioingeniørene som uteksamineres fra alle landets syv bioingeniørutdanninger er autorisert helsepersonell. De er vurdert skikket til å jobbe med pasienter og pasienters prøvemateriale, de er trent i etisk refleksjon og å ha respekt for pasient og prøvemateriale. Bioingeniørenes bakgrunn om sykdomslære og analyseresultater fra andre laboratorier er også viktig i dialog med klinikere og andre profesjoner for å forstå hvordan ting henger sammen.

Vi har et ansvar for å utdanne oppdaterte bioingeniører

Innen, eller parallelt med, at spesifikke masteremner for molekylærpatologi etableres, har bachelorutdanningene et ansvar for å utdanne oppdaterte bioingeniører. Vi vil fortsette å utvikle våre tilbud slik at de er i tråd med dagens og morgendagens behov.

Takk til Hege Smith Tunsjø, førsteamanuensis, bioingeniørfag, OsloMet, for innspill til denne artikkelen.