Vi avlyste praksisplasser med tungt hjerte. Det må finnes løsninger for å skaffe nok plasser i fremtiden

Av Anita Thornquist, seksjonsleder ved medisinsk biokjemi, Bærum sykehus. Tidligere seksjonsleder, medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus (Rikshospitalet)

(Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.)

Først av alt vil jeg si at det aldri er lett å avlyse praksisplasser. Vi som er ute i felten vet like godt som utdanningsinstitusjonene at vi trenger fremtidige bioingeniører, og at disse trenger praksis. Det var med tungt hjerte jeg var med på å avlyse et par av praksisplassene ved medisinsk biokjemi på Rikshospitalet sist skoleår. For å forstå hvorfor, tror jeg man må se på hvordan situasjonen var den høsten. Pandemien var på fremmarsj og ingen visste hvordan omfanget ville bli. Det var fortsatt trekvart år til bioingeniørene i seksjonen fikk første dose med vaksine. Det var rasjonering på smittevernsutstyr, og avstand var det beste tiltaket mot smitte vi hadde. Ja, når det gikk an å overholde noe som helst avstand.

For det var ikke bare å holde avstand i arealer som er for små for driften. På et valideringsrom på kanskje fire – fem kvadratmeter skulle det sitte tre bioingeniører og gjerne to studenter. Det er trangt selv uten en pandemi! Så istedenfor å jobbe i par, måtte vi splitte studentene så de jobbet en og en under praksisperioden. Vaktrommet som brukes til lunsjavvikling er også lite. Faktisk så lite at alle med kontorplass ble beordret til å spise der, så de vaktgående kunne få spise lunsjen sin et sted. Kantina, som allerede var presset på sitteplasser, halverte antall stoler for å opprettholde avstand. Så når vi sa at vi ikke hadde plass var det aldri hjerterom det var snakk om, men kvadratmeter.

Lettere hvis færre har praksis samtidig

Under pandemien byttet jeg jobb til Bærum sykehus. Der hadde de tatt imot normalt antall studenter. I tillegg hadde to studenter fra NTNU også hatt praksis der. Så hvordan i all verden fikk de til det? Jo, studentene var der ikke samtidig. Og her tror jeg nøkkelen til OsloMet ligger! Kunne man i fremtiden ha gjort om på studieplanen og økt fra to til tre praksisperioder? Jeg er sikker på at det vil være lettere for praksisstedene å ta imot flere studenter hvis man ikke må ha så mange samtidig. En annen tanke er å vurdere om alle 80 studenter må ha åtte uker praksis på medisinsk biokjemi, eller om det er på tide å bytte ut ordene «mbk-praksis» og «spesialpraksis» med «praksis», og dermed likestille fagdisiplinene.

Jeg gleder meg til å være med å tenke ut løsninger sammen med OsloMet på hvordan vi kan skaffe nok praksisplasser i fremtiden. I mellomtiden vil jeg si «fantastisk jobbet» til alle dere praksissteder som fikk til å gjennomføre praksis som normalt. Det står det respekt av!